Norge har blitt dratt sterkere inn i stormaktsrivaliseringa mellom USA og Russland, mener forsvarsforsker

Selv om mye av stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland foregår i Nord-Atlanteren og Barentshavet uten norsk deltagelse, skjer også mye av den amerikanske aktiviteten ut i fra Norge. Blant annet gjelder dette fly- og ubåtaktivitet. Det er til fordel for Norge og USAs situasjonsforståelse i området. Ulempen er imidlertid at Norge rykker høyere opp på den russiske listen over potensielle mål som bør tas ut i en krise- eller konfliktsituasjon.

Det sier den professorkompetente oberstløytnanten og forskningslederen ved Stabsskolen ved Forsvarets høgskole Tormod Heier til High North News. 

– Norge blir mer eksponert. Samtidig er det i en slik krisesituasjon at man er helt avhengig av amerikansk assistanse. Her ligger Norge og balanserer. Og det finnes ikke et klart fasitsvar på hvordan man skal håndtere dette. Det er en vanskelig statsmannskunst som det hele tiden er viktig å diskutere og forankre i det brede lag av folket, forklarer Heier.

Tormod Heier er oberstløytnant i Hæren og professor ved FHS. (Foto: Forsvaret)

En strategisk front

I sin nye bok «En randstat på avveie? Norges vei inn i den nye kalde krigen, 2014-2021» går Heier nærmere inn på det aktuelle dilemmaet, som handler om hvor mye sikkerhet Norge klarer å få fra USA uten å samtidig framprovosere russiske motreaksjoner -  og dermed skape en spiral av opptrapping i Norges nærområde. 

Den amerikanske militære øvingsaktiviteten i Norge og Norges nærområder, både på land, bombefly i lufta og militære seilaser stadig lenger nord i Barentshavet, har vært tiltagende de siste årene. Såvel den forrige som den nåværende norske regjeringen ønsker USA velkommen i nord og tar til orde for økt amerikansk og alliert øvingsaktivitet.

– USA er det eneste landet som kan gi Norge troverdige sikkerhetsgarantier ved en krise eller konflikt med Russland. Norge må forsøke å få de amerikanske støtteordningene så konkrete og håndfaste som mulig, men uten samtidig å gjøre russerne nervøse, utdyper han.

For det er ikke Norge som Russland frykter, presiserer Heier, men et Norge som blir utgangspunkt for amerikanske operasjoner nordover mot Kola-halvøya. Der finner man til gjengjeld noen av truslene USA frykter mest, nemlig atomrakettene på de russiske ubåtene.

– Dette er noen av de mest avanserte og farligste truslene USA står ovenfor. Derfor har Norge igjen, som under den siste halvdelen av den kalde krigen, blitt en strategisk front i forsvaret av USA, selve sikkerhetsgarantisten i NATO.

Er det for få kritiske røster i Norge i disse spørsmålene?

– Ja. Jeg tror norsk sikkerhetspolitikk og forsvarsstrategi ville sett seg tjent med en rikere og mer mangfoldig debatt dersom flere bidro i diskusjonen. Den største fordelen vil være at samfunnet får mer åpenhet rundt et politikkområde som preges av for mange ensidige fremstillinger og mye selvsensur. Dermed ville også myndighetene fått en bedre anledning til å forankre nordområdestrategien sin bedre i egen befolkning. Og kanskje ville vi alle fått enda mer kunnskap. I så fall ville også Stortinget blitt en enda viktigere sparringspartner for regjeringen, svarer Heier.

Sprikende interesser 

– USA ser på Russland som en strategisk konkurrent. Norge ser derimot ikke på Russland som en strategisk konkurrent, men som en legitim og naturlig samarbeidspartner i det samme området hvor amerikanerne ønsker å avskrekke russerne. Det gjør at norske og amerikanske interesser ikke nødvendigvis alltid er sammenfallende. Dette poenget var betydelig underkommunisert under Solberg-regjeringen, sier Heier.  

Han trekker fram eksempelet fra høsten 2020, da regjeringen valgte å sende en norsk fregatt på øvelse sammen med amerikanske og britiske fartøyer inn i russisk økonomisk sone i Barentshavet. 

– De allierte manøvrene dypt inne i russisk økonomisk sone bidro ikke til avskrekkingen som USA ønsket, bare til provosering. Det var en reell gjengjeldelse mot de russiske provokasjonene utenfor Mørekysten under øvelse Trident Juncture i 2018. Dermed ser det ut til at Norges nærmeste allierte bidrar til å militarisere Norges viktigste strategiske nærområde. Det er et paradoks, for vi er samtidig helt avhengige av amerikanske forsterkninger, sier han og fortsetter:

– Derfor kan det kanskje være viktig at norske myndigheter øver press på USA for å få til en bedre forståelse av den lokale sikkerhetsdynamikken i de norsk-russiske grenseområdene.

Heier mener det særlig er viktig at det er norske og ikke amerikanske styrker som er mest synlig i grenseområdene. 

– Det virker mindre provoserende på Russland, noe som igjen kan gjøre det litt lettere for Utenriksdepartementet å øke sikkerhetsmarginene i naboskapet. 
Da reduseres nemlig sjansen for misforståelser og feiltolkninger, spesielt i hendelser som lett kan risikere å komme ut av kontroll, og dermed eskalere til en krise som kunne vært unngått.

Kan Forsvaret i dag selv utføre slike oppgaver du beskriver?

– Nei, og det er problematisk. Selv om norske myndigheter har økt forsvarsbudsjettet jevnt og trutt etter 2014 har Forsvaret fremdeles ikke kapasitet til å ha kontroll i egne nærområder. Vi forvalter enorme havområder, men flåten er for liten til å håndtere den økte aktiviteten på russisk og amerikansk side. Dermed har det oppstått et vakuum, og det vakuumet er fylt av USA og Russland. USA kan især ikke tillate at de norsk-russiske grenseområdene blir et sort hull hvis krisen plutselig inntreffer, for eksempel fordi det skjer noe i Østersjøen eller i Svartehavet, utenfor Krimhalvøya. 

Hva er det som mangler? 

– Norge trenger rett og slett flere båter, fly og mannskaper. Særlig viktig er det å styrke utholdenheten, slik at man fra norsk side kan vise en vedvarende synlighet og tilstedeværelse med norske fremfor amerikanske styrker. Synlighet er i seg selv avskrekkende, men på en mer defensiv måte enn "skarpskodde" amerikanere som inngår i USAs rakettskjold. 

I et intervju med VG denne uken sier utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) at det er i norsk interesse å ivareta disse områdene på egen hånd, med det norske forsvaret. 

– Det er viktig for Norge å være militært til stede i våre nærområder. Men helt nært den russiske grensen mener vi at det gjør vi best selv, med norske fly og norske fregatter. Det er grunnleggende for oss, sier Anniken Huitfeldt til VG.

Nylig poengterte Norges nye forsvarsminister Odd Roger Enoksen (Sp) at Norge ønsker mer øvingsaktivitet, men også bedre koordinering i nordområdene blant de allierte. Det er viktig for avspenning, sier Enoksen til Forsvarets forum. 

Brobygger

I boka utdyper Heier hvordan Norge har beveget seg i forholdet til USA og Russland etter den russiske Krim-annekteringen i 2014.

Forskeren sier funnene viser at Solberg-regjeringen var mindre pragmatisk og mer prinsippfast overfor Russland. 

– Det vi har sett er at strategien som knesatte lavspenningspolitikken og den tradisjonelle brobyggerrollen til Norge langt på vei ble forlatt av Solberg-regjeringen. Dette skjedde i kjølvannet av Krim-annekteringen.

– Strategien ble i stedet å sette hardt mot hardt, og aktivt støtte USA og NATO i den nokså krasse kritikken mot Russland. Jeg kritiserer verken det ene eller det andre, men denne strategien gjør det vanskeligere å fortsette med brobyggingsrollen myndighetene førte tidligere, da Norge både var en god alliert i vest og en god nabo i øst, legger han til.

En dreining

Forsvarsforskeren mener Støre-regjeringen har kommet med signaler om at man ønsker å utvide det norske handlingsrommet og prøve å få til mer dialog og samarbeid. 

– Vi ser en dreining tilbake mot det som på mange måter er den norske tradisjonen, nemlig en bedre balanse mellom prinsippfasthet og pragmatiske; dette med å finne konstruktive og gode arenaer der norske og russiske myndigheter på politisk og militær side kan ha dialog og samarbeid for å øke sikkerhetsmarginene i nordområdene, samtidig som den generelle spenningen stormaktene imellom øker. 

I Hurdalsplattformen til Sp/Ap-regjeringen sier regjeringen at den vil jobbe for lavspenning i nærområdene gjennom norsk tilstedeværelse og ved å opptre tydelig, forutsigbart og beroligende. Regjeringen ønsker også å styrke den utenriks- og sikkerhetspolitiske dialogen i nord og etablere felles møteplasser for å diskutere sikkerhetspolitiske utfordringer.

– Det er ikke noen motsetning mellom å være en god alliert med USA  og samtidig ha et godt forhold til Russland. Dette er mulig å kombinere, men den kombinasjonen var nok ikke like tydelig i strategien som ble utviklet etter Krim-anneksjonen i 2014.  Dermed ble i stedet Norge en mye viktigere og tydeligere brikke i stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland, og et viktig utgangspunkt for amerikanske styrker som ville operere ut fra Norge for å ha bedre kontroll i Norskehavet og Barentshavet, avslutter Heier.