Reisebrev fra Ukraina: Luftalarm over Ukraina

Dette er et meningsinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Teksten gir uttrykk for skribentens holdninger.

Air Alarm Ukraine uler brått på iphonen min. Alarmen varsler om luftangrep i Kyiv City. Noen timer etterpå er meldingen «No worries». Bildet av en fredsdue og et hjerte i de ukrainske flaggfargene lyser opp skjermen. Gult og blått er også toget som går til Ukraina.

Jeg tok det første gang i februar 2024, fra Chelm, en liten grenseby i Polen. Nå er jeg på tur tilbake til Kyiv. Jeg er den eneste fra Norge. Vi er tolv parlamentarikere fra ulike land som skal reise sammen.

Når luftalarmen går første gang er jeg ikke kommet lengre enn til Warszawa og klokka er 23. 

Neste natt sender jeg en melding fra toget til Ståle Nylund fra Bodø, sikkerhetsrådgiver i den norske ambassaden i Ukraina. 

- Måtte jeg ha gått i shelter om jeg hadde vært i Kyiv, spør jeg.

– Ja. Jeg lå på badet mitt, rom i rom, i hele natt, svarer han.

Tankene mine henger seg opp i hva folk med små unger gjør når flyalarmene går midt på natta. Røsker foreldrene alltid de små opp fra søvnen og ut av sengene midt på natta for å søke dekning? Eller er det netter de bare lar de små sove, og satser på at det går bra? 

Jeg leder Stortingets OSSE-delegasjon [Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europ. Red. anm] som er en del av Organization for Security and Cooperation in Europe, Parliamentary Assembly (OSCE PA). Presidenten er Pia Kauma, parlamentariker fra Finland.

Med på denne reisen er medlemmer fra the Bureau og the Parlamentary Support Team for Ukraine. Vi skal møte ukrainske parlamentarikere og andre når vi kommer fram.

Toget stopper for grensekontroll både i Polen og i Ukraina. Togturen mellom Chelm og Kyiv tar tid. Sist jeg reiste til Kyiv var i februar for et år siden. Da var vi fire parlamentarikere fra the Parlamentary Support Team for Ukraine.

På returen stoppet vi i to timer for passkontroll på ukrainsk side. Klokka 06.00 hadde en grensevakt hentet det lyseblå passet mitt og jeg slumret i en sovekupe. Jeg har to norske pass. Et personlig rosa og et parlamentarisk lyseblått. Jeg lå og slumret under lakenet da det dundret på døra mi. 

– We must go in shelter now, ropte en mann med i reisefølget vårt.

Ruslan Stefanchuk, parlamentspresident i Ukraina, og leder av den norske delegasjonen til Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) Siv Mossleth, har møttes flere ganger og han tar seg gjerne til hjertet når Norge blir nevnt. (Foto: Privat)

Første gang jeg så ham, og de to kollegaene hans, skjønte jeg at de var sikkerhetsvakter. De finske karene kom sammen med president Pia Kauma. De var som lagd av stål, med grå praktiske klær og helt like sko.

Jeg hadde ingen apper på telefonen min den gang, så jeg fikk ikke varsler om luftangrep. Jeg kunne ikke bruke Whatsapp heller. Det var den appen de andre kommuniserte med. Sikkerhetsregimet rundt telefonen jeg brukte da var så godt at den ble min største sikkerhetsrisiko på turen.

IT-folkene hadde tenkt på IT-sikkerhet. Hvordan telefonen skulle fungere i praksis i et land hvor alle trengte å bli varslet om luftangrep var visst ikke relevant.

Da vi måtte gå i shelter i fjor, nølte jeg ikke. Jeg sov i ullundertøyet, og klærne mine lå i rekkefølge i kupeen min. Jeg kledde meg i rekordfart, fikk på skoene, tok sekken som lå ferdig pakket og klar. Så løp jeg. Jeg var briefet på sikkerhet, og begrepet «grab and go».

Jeg fikk ingen varslinger på den idiotsikre telefonen min, så kamerathjelp var min eneste mulige varsel om luftalarm. Det ble drept folk den morgenen. Alarmen gikk stort sett i hele Ukraina. Vi gikk i shelter en jordkjeller på stasjonsområdet.

I gjengen som søkte tilflukt var vi fire parlamentarikere fra Finland, Portugal, Belgia og Norge. Til høyre under jorden var det et stort rom dekket med et pallegulv. Pallene skulle antagelig gjøre det mulig å unngå fuktighet på bakken.

Men vannet fløt over pallene i store deler av den nakne jordkjelleren. Vi gikk til venstre. Rør og ledninger hang under det lave taket. Vi fant et teknisk rom, med fliser på golvet, og vi følte at det var her vi måtte søke dekning.

Ingen av oss hadde vært i fare for å bli truffet av nedfall eller bomber tidligere, så situasjonen var uvant og ubehagelig. Jeg var bekymret over at toget skulle reise fra oss. Heldigvis var alarmen over etter en times tid, og vi kom oss tilbake på toget og ut av Ukraina.

Vi dro hjem til våre trygge land, men uroen som krig fører med seg satt i kroppen min lenge etter at jeg landet i Norge.

Situasjonen i Ukraina var ekstrem etter at Russland gikk til en aggressiv fullskala angrepskrig 24.02. 2022. Russland gjenoppsto etter den kalde krigens slutt og Sovjetunionens oppløsning. Jeg husker optimismen fra slutten av 80-tallet, Mikhail Gorbatsjovs glasnost og perestrojka.

Berlinmurens fall i 1989 og alle statene som tok tilbake selvstendigheten på begynnelsen av 90-tallet. De baltiske statene, Estland, Litauen og Latvia synes de har mye tilfelles med Norden. I OSCE PA har vi en aktiv NB8-gruppe som møtes regelmessig.

Neste møte blir i mai i Oslo, og jeg vil være vert. NB8 er de åtte nordiske og baltiske statene, Danmark, Island, Norge, Sverige Estland, Latvia og Litauen. 

Mange husker nok da 20 millioner fra de baltiske landene sto hånd i hånd og sang langs veien fra Vilnius til Tallin 23. august i 1989. De ga frigjøringskampen navnet «Den syngende revolusjonen». 13. januar ble 14 litauere drept ved TV-tårnet i Vilnius.

Frigjøringen fra Russland var ikke uten ofre, og denne dagen er blitt et symbol for frigjøringen. De baltiske landene ble erobret og okkupert av Sovjet i 1940. De har en helt annen krigshistorie enn Norge. For dem var Sovjet okkupasjonsmakta.

Med på denne reisen er parlamentarikeren Matti Raidma, lederen av den estiske OSSE-delegasjonen. Jeg nevner de baltiske landene spesielt fordi de har dårlige erfaringer med den store naboen i øst. De skjønte tidlig Putins aggresjon og stormannsgalskap.

Siv Mossleth (Sp), leder for den norske delegasjonen i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, tok nattoget fra den polske grensebyen Chelm til Kyiv. (Foto: Privat)

I OSCE PA har Russland vært opptatt av å ta avstand fra nazismen, spesielt historisk, men også i nåtid. Russerne har fremmet uttalelser om nazismen, som har vært ganske greie. Likevel har uttalelsene liksom lugget litt.

I OSCE PA har Russland også vært veldig for de tradisjonelle familieverdier, på en måte som gjør at det skinner igjennom at de tar avstand til likestilling. Men akkurat det å avsky likestilling og mangfold, spesielt seksuelt, er ikke Putins regime alene om.

Allerede på sikkerhetskonferansen i München i 2007 så verden en selvbevisst og aggressiv Vladimir Putin som hadde bygget opp økonomi og makt gjennom salg av gass- og energi. President Putin holdt da en provoserende tale som vekket oppsikt.

Sju år etter denne talen invaderte og annekterte Russland Krimhalvøya. Seks år etter det igjen startet Putin regime denne fullskala krigen mot Ukraina. 

– Krigen er en aggressiv fullskala angrep på Ukraina, men også et angrep på demokratiet, Europa og neste generasjons framtid, sier Mykyta Puturaiev (fra regjeringspartiet Servant of the people), leder av Ukrainas OSCE-delegasjon. 

Da Russland angrep 24. februar 2022 fikk verden raskt se hvordan president Volodymyr Zelenskyj sto opp som statsleder. Da presidenten fikk tilbud fra USA om hjelp for å komme seg ut av Kyiv og Ukraina, takket han nei med ordene: «Jeg trenger våpen, ikke skyss!»

President Zelenskyjs evne til å kommunisere har imponert. I starten av krigen sendte han videoer på sosiale medier for å vise at han fortsatt var i Kyiv. Budskapet om at dette ikke var en krig bare mot Ukraina, men også mot demokratiet og Europa festet seg fort i folks bevissthet.

Ukrainerne kjempet hardt og klarte å slå russerne tilbake, ved Irpin elv. På min første tur til Kyiv besøkte vi Hostomel, Bucha og Irpin hvor slaget om Kyiv sto. Putins regime trodde at det skulle la seg gjøre å ta Kyiv på tre dager, men de tok feil. Angrepet ble slått tilbake.

Senere sa Mykyta Poturaiev at ukrainerne ikke trodde helt på seg selv før det russiske angrepet skjedde. Men da angrepet kom, måtte de stå opp, kjempe og tro at de kunne klare å slå russerne tilbake. 

Vi så bilkirkegårdene. Bilene til vanlige folk som ble skutt da de forsøkte å flykte er samlet og står som rustne gravmonumenter med kulehull. Bilene er i ettertid pyntet med blomster, hjerter og bamser. Vi snakket med presten og folk fra lokalsamfunnet som fortsatt sørger.

Vi så kirken med kulehull og bilder av gamle menn som var skutt. Vi så bilder av alle likposene, og minneplatene med dato og navn på alle dem som døde for tidlig.

Vi så Irpin elv og brua som ble sprengt, der den russiske hæren ble stoppet da den prøvde å ta hovedstaden, hjertet, i Ukraina. Da jeg sto der og så på vridd jern og gapende sår i asfalten, så jeg det stygge og brutale. Men samtidig så jeg håpet.

Over Irpin elv var det bygd en ny bru og ny vei, ved siden av den sprengte. Og lengre bak så jeg heisekraner på rekke og rad. Byen bygges opp igjen. 

Da Russland angrep Ukraina var det vintermøte i OSSE PA. Den februarkvelden var jeg og en del andre delegasjonsledere invitert til middag av USAs OSSE-delegasjon. Vi var likesinnede land som støttet opp om felles verdier, og det hadde vært intense møter hele dagen.

Jeg glemmer aldri den kvelden fordi jeg hadde Mykyta Poturaiev, Ukrainas delegasjonsleder til bords. Det var helt surrealistisk. Russland angrep Kyiv, og Mykytas familie var 15 kilometer fra Kyiv. 

– For et år siden trodde vi ikke dette kunne skje. For en måned siden skjønte vi at det kunne skje. For en uke siden visste vi at det kom til å skje, sa han.

Til minne om en soldat som mistet livet i ukrainakrigen. (Foto: Privat)

Likevel reiste Mykyta Poturaiev til Wien for å fortelle om hva som skjedde, for å be om hjelp, for å få OSSE PA til å ta avstand fra et helt klart brudd på Helsingforsavtalen som er grunnlaget for OSSE.

Et av de viktige momentene i avtalene er at landegrenser skal respekteres og konflikter skal løses uten bruk av vold. Det forundret meg at han klarte å være så rolig utad i en så vanskelig situasjon.

Sekretæren hans var en yngre mann som gikk rundt, og virket å være mer eller mindre i sjokk. Mykyta kan jeg kalle en venn i dag. Jeg har hatt flere arrangementer sammen med ham og andre ukrainerne i forbindelse med OSSE-møter.

Vi har sammen satt søkelys på bortførte ukrainske barn som er deportert til Russland. Brudd på folkeretten. Krigsforbrytelser. Bortførte fanger. Russlands ansvar, også økonomisk, for alle ødeleggelsene i Ukraina, både menneskelige og materielle. Sanksjoner.

Bruk av «frosne» penger med russiske eiere som står i europeiske banker. 

En viktig samarbeidspartner for den norske OSSE-delegasjonen er Den norske Helsingforskomitéen. Viktig er også den jobben som Internasjonal avdeling på Stortinget gjør. På det siste vintermøtet i Wien arrangerte Norge og Sverige et møte med Evgenia og Vladimir Kara-Murza.

Vladimir er en russisk opposisjonspolitiker som jobbet tett med Boris Nemstov som ble skutt på åpen gate i Moskva for ti år siden. Første gang jeg traff Vladimir kom han og møtte meg på Stortinget for mange år siden. Han har en historie som inneholder to forgiftninger og fengsel i Sibir.

Vladimir bodde egentlig utenfor Russland med familien sin, men reiste likevel tilbake til Russland. Der sa han hva han mente om putinregimets angrepskrig i Ukraina. Putin har endret lovene slik at ingen ustraffet kan fortelle «fake news» i Russland.

Å snakke høyt om Russlands angrepskrig i Ukraina er farlig, fordi Putin kaller det en spesialoperasjon. Det er Putins regime som bestemmer hva som er «sant» og hva som er «fake news», og dermed straffbart.

Ytringsfriheten står svakt i Russland, og det er lett å bli stemplet som utenlands agent. Vladimir ble dømt til 25 år i fengsel. Han satt i en celle på 2x3 meter, i Sibir. Russerne har lang tradisjon å sende sine egne i fengsel i Sibir.

Jeg har små skrin lagd av sovjetiske krigsfanger under 2. verdenskrig i den tyske fangeleiren i Russånes. Fangene ga bort små gaver til nordmenn som delte mat med dem.  De som ikke døde i fangeleirene, ble frigitt etter krigens slutt.

Frigitte fanger som reiste tilbake til Sovjetunionen ble sent til Sibir, i fengsel. 

Mens Vladimir var i fengsel, sto Evgenia fram med en sterk og klar stemme mot urettferdigheten hennes mann og mange andre politiske fanger blir utsatt for. Hun kunne sørget i stillhet hjemme. Men hun valgte å kjempe, og reiste rundt for å fortelle.

Første gang jeg møtte den spede, men sterke kvinnen, ble jeg skikkelig imponert. Jeg ledet et møte i Birmingham om politiske fanger, manglende ytringsfrihet og manglende rett til å organisere seg i Russland og i Belarus. Evgenia gjorde inntrykk. Nå er Vladimir fri igjen.

Han var en av fangene som ble utvekslet i Ankara.

Det er altfor mange å minnes i Ukraina. Til minne omsoldater, frivillige og andre som har mistet livet i ukrainakrigen. (Foto: Privat)

Jeg ble spurt om å være med å arrangere et «event» om situasjonen for kvinner og barn sammen med ukrainerne i Wien, men da hadde vi allerede planlagt møtet med politiske fanger som tema. Ikke alle likte at vi hadde fokus på noe annet enn situasjonen i Ukraina.

Men dette henger sammen. Russland respekterer ikke demokratiet, ytringsfrihet, mediefrihet, eller andre lands grenser.

Mekanismene i Putins autoritære styre gjør det mulig å kaste opposisjonelle i fengsel, unngå å gi dem nødvendig helsehjelp, drive propaganda og hindre folket tilgang til uavhengige nyheter.

Putins forakt for demokrati, menneskerettigheter og manglende respekt for andre lands grenser er milevis fra avtaler og intensjoner som Bresjnev skrev under i Helsingfors i 1975. Dette er selvfølgelig ille, men det er aldri så galt at det ikke kan bli verre.

Etter at Trump ble president i USA er det som et mareritt å se hvordan USA utvikler seg. Det var ikke noe stor amerikansk OSSE-delegasjon i Wien sist.

De var to, Marc Veasey, en demokrat fra Texas, som var til stede torsdag, og en republikaner, Joe Wilson, delegasjonslederen, som var til stede fredag. USA bruker å være til stede med en stor og snakkesalig delegasjon.

Men torsdag ble det holdt en amerikansk tale med full støtte til Ukraina. Den ble avsluttet med Slava Ukraini.

Den ukrainske OSSE-delegasjonen har jobbet hardt og målbevisst for å kaste Russland ut av OSCE PA. Argumentasjonen har vært hard, selv om OSCE PA på det sterkeste flere ganger har fordømt Russlands fullskala angrepskrig, krigsforbrytelsene og forbrytelsene mot folkeretten.

Vintermøte i Wien i 2023 ble boikottet av ukrainerne, men de var i Wien. Bård Hoksrud og jeg hadde møte med dem i et lokale et annet sted i byen. Bård er nestleder i OSSE-delegasjonen.

Ellers har vertslandene hvor OSSE-møtene har vært holdt, nektet parlamentarikere fra Russland innreise. Det er en del av de mange sanksjonene mot Russland etter at Putins regime gikk til krig mot Ukraina.

I vintermøte 2024 reiste hele den ukrainske delegasjonen seg og gikk, da det ikke ble konsensus for å endre reglene. Grunnen til at Russland ikke ble sparket ut av OSCE PA er at OSCE er et konsensusorgan.

Det er ingen regler som gir grunnlag for å kaste ut et medlemsland, og det var ikke konsensus for å endre reglene. Russland har sluttet å betale for medlemskapet i OSCE PA og er nå ute av OSCE-familien.

Før Russland gikk til fullskala krigen mot Ukraina, var det en gjenganger på møtene at den russiske delegasjonen reiste seg og gikk i samlet protest når kritikken mot dem ble sterk.

Ka-dunk, ka-dunk, ka-dunk, toget til Ukraina raser videre som et hjerte i full panikk. Den ukrainske dua viser seg ikke på Air Alarm-appen min. Sikkerhetssjefen på ambassaden melder om ballistiske angrep, 15 eksplosjoner hittil, og at luftangrepene også er vest for Kyiv.

Toget dundrer videre og inntil hovedstaden fra vest. Det blir lite søvn og mange kikk etter den ukrainske dua, og meldinga «No worries». 

Den blå og gule dua kom først etter at vi gikk av toget i Kyiv klokka 05.00. Jeg sitter i bilen som skal kjøre oss til hotellet når skjermen endelig melder at vi ikke trenger være redde for luftangrep lengre. Telegram melder om fire døde og flere skadde så langt.

Seks av sju missiler og 71 av 123 droner er skutt ned. 

Senere den dagen forteller Mykyta oss at nedfall fra et Nord-Koreansk missil kom ned i en park rett mellom parlamentet, Verkhovna Rada, og den Kinesiske ambassaden. Mykyta snakker annerledes nå enn han gjorde i starten av krigen. Han legger stadig inn oppgitte snøft i setningene sine.

Mykyta tar oss med på en spasertur i Kyiv. Vi får se hvordan vinduer i viktige bygninger er barrikaderte og skjult. Han viser hvor det har vært nedslag. Bygninger står ødelagte, ikke mange minutter unna Verkhovna Rada. Jeg hadde trodd at Radaen var godt beskyttet av luftvern.

– Hva gjør foreldre med små unger når luftalarmen går om natta? Rives de små som sover ut av sengene sine for å gå i shelter, spør jeg.

– Når det er ballistiske alarmer, går familiene i shelter. Når det er dronealarmer, gjør de ikke det. Noen ganger må de sove, sier Mykyta.

Innvendig er Radaen barrikert. Sandsekker ligger stablet for å strategisk kunne forsvare bygningen mot storming. Skytehullene er heldigvis tomme. Et møte med president Volodymyr Zelenskyj står på programmet, tbc. Vi møter parlamentspresidenten Ruslan Stefanchuk.

Selv om jeg har møtt ham før, kan jeg ikke la være å tenke på en diger bjørn. Stefanchuk har vært i Norge og sett barnetoget på Karl Johan sammen med den norske stortingspresidenten Masud Gharahkhani.

Ruslan Stefanchuk er en norgesvenn, og det er helt tydelig at han er glad for å se meg som kommer fra Norge. Første gang jeg møtte ham, hilste jeg fra Masud. Både smilet fra bamsen, og måten han utbrøt Masuds navn på, speilet gleden over barnetogene i Norge.

Vi møtte parlamentarikere fra de ulike partiene, statsminister Denys Sjmyhal og utenriksministeriet. Etter at Trump ble valgt til president i USA er ukrainerne bekymret. Mange av de vi møter er opptatte av at alle kanaler må brukes for å ha en dialog med «US Administration».

Fra alle kom det et tydelig budskap:

– Nothing about Ukraine, without Ukraine! Nothing about Europe, without Europe!

Vi møtte ombudsmannen fra Child Rights Protection Center. Jeg har et armbånd i gult og blått laget av tynt nylontau. Det fikk jeg i fjor i gave fra Ombudsmannen. Ombudsmann er Norges begrep til verden. Begrepet er en norsk gave til det internasjonale samfunnet.

I år fikk jeg som den eneste av parlamentarikerne en bok fra Ombudsmannen. Han er så glad for at Norge hjelper til for å finne ukrainske barn som er deportert. Barna er tatt til Russland. Noen har fått nye navn. De er nesten umulige å finne igjen.

Sist jeg møtte Mykyta var i et NB8-møte i den danske ambassaden i Wien. Da fikk jeg også en gave. Det var en liten tøydukke, Ivanka, 16 years old. 

“I am just one of the tens of thousands of Ukrainian children kidnapped by the Russian regime”, står det på lappen som var festet til dukken. 

En annen gave fikk vi alle. Det var boka Made Russia small again.

Gavene minner oss om at det er krig i Europa, og at vi aldri må glemme det som skjer i Ukraina. Jeg tenker at kanskje er de små gavene også en takk, på samme måten som de små gavene jeg har arvet fra de tyske fangeleirene.

Nansen-programmet er Norges støtte til Ukraina for perioden 2023-2030. Pengene går til både militær og sivil støtte. I dette er det et opplegg for demokratisk erfaringsutveksling. Noen parlamentarikere og ansatte i Verhovna Rada besøker Stortinget.

De lærer hvordan vi jobber, og vi lærer hvordan de holder parlamentet i gang gjennom en krig. Den ukrainske parlamentarikeren Inna Sovsun (fra partiet Holos) var en av seks som besøkte Norge 5. og 6. mars. Inna Sovsun var tydelig på at hun ønsket fred.

Mannen hennes var soldat ved fronten. Men hun var like tydelig på at det måtte være en rettferdig fred. Hun ønsket mannen sin hjem igjen, men det hun ønsket enda høyere var at hun skulle slippe å se den nå 12 år gamle sønn sin reise til fronten om seks år.

Uten en rettferdig fred, blir det ikke en varig fred, var budskapet. 

Inntrykkene etter to turer til Ukraina er mange. Jeg husker skogen hvor de fleste furutrærne manglet toppene. Tretoppene var skutt bort. Det som har vokst opp etterpå er minnesmerker over hundrevis av soldater og frivillige som falt samtidig som furutoppene.

Jeg husker tusenvis av bilder, blomster og flagg til minne om de falne i bybildet i Kyiv. Jeg husker veisperringer og portforbud, men også takknemmelighet, gode samtaler og gjestfrihet. Ukrainerne kjemper og sørger, samtidig som en form for hverdager må leves.

Jeg håper ukrainerne snart får den rettferdige freden de fortjener. Jeg håper at den ukrainske dua bli stående permanent på alle skjermer og i alle gule og blå hjerter med budskapet «No worries».