Arne O. Holm mener Et kor av nødstedte superrike
I Canada, her fra Ottawa, bruker en direktør 1 dag og 43 minutter på å tjene i gjennomsnittlig årslønn. (Foto: Arne O. Holm)
Kommentar: Akkurat nå er det hardt å være rik i Norge. Veldig hardt. Eller som en av de aller rikeste sa det på nasjonalt TV forleden: – Vi har blitt en pariakaste. Vi mobbes.
Samme dag hadde sjefen over alle sjefer i norsk næringsliv, Ole Erik Almlid, kalt regjeringens politikk for en «gift».
De rikeste blant oss er verbalt sterke, om ikke nødvendigvis velformulerte, når de i tur og orden stikker hodene fram. Et stadig mer hørbart kor av nødstedte superrike kjemper om både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet.
Det handler om å gni inn en historiefortelling som skal få oss andre til å overse skeivhetene i et samfunn hvor forskjellene mellom fattig og rik øker fra dag til dag.
Mobbeoffer
Mobbeofferet Jan Petter Wilhelm Courvoisier Sissener, kjent norsk aksjeinvestor, beskrev den brutale virkeligheten på TV fem dager inn i det nye året. I løpet av de samme fem dagene hadde han tjent like mye som en gjennomsnittlig nordmann bruker et helt år på å tjene.
Brutaliteten er med andre ord relativ.Det samme er kravet om forutsigbarhet. Jeg hørte ingen krav om forhåndsvarsel da de fattigste barna ble truffet av en reduksjon i den offentlige støtten til kjøp av briller.
Brutaliteten er relativ.
De nødstedte snakker ikke nødvendigvis på vegne av så mange i norsk næringsliv, men de snakker til gjengjeld på vegne av vanvittig rike. Med en nærmest Trumpsk forfalskning av virkeligheten vil de ha oss til å tro at det ikke lenger er mulig å tjene penger i Norge.
Og at ethvert forsøk på å redusere de stadig større forskjellene mellom rik og fattig, er en trussel mot investeringer og arbeidsplasser.
Gjennomsnittslønna i Norge er ifølge offisiell statistikk 610.00 kroner i året (2021), et tall som likevel skjuler det faktum at 60 prosent av befolkningen tjener mindre enn gjennomsnittet.
Ei årslønn på fem dager
Forklaringen er i og for seg enkel, og samtidig en beskrivelse av forskjellene i et samfunn. Noen svært rike drar gjennomsnittslønna kraftig opp. At seks av ti tjener mindre enn gjennomsnittet skyldes at noen ganske få mennesker befinner seg i en lønnshimmel vi andre aldri kommer til.
Statistisk Sentralbyrå har derfor tatt i bruk et begrep de kaller for medianlønn. Hvis man skreller bort de superrike, faller snittlønna, eller medianlønna, til 550.000 kroner.
Mobbeofferet Sissener tjener 41,1 millioner kroner, eller 75 ganger mer enn snittet i Norge, og bruker fem dager på å tjene ei gjennomsnittlig norsk lønn.
Det handler om øynene som ser.
Et annet medlem av koret for de nødstedte, en som gjerne deler sin visdom i Facebook-grupper, er investoren Øystein Stray Spetalen. Han kunne forlatt kontoret allerede 2. nyttårsdag med ei snittlønn i lomma.
Øverst på inntektslista troner en laksearving. Allerede før årets første lunsj, strengt tatt før morrakaffen, var snittlønna sikret.
En canadisk tenketank, Canadian Centre for Policy Alternatives (CCPA) har gjort samme beregning og funnet ut at det tar de best betalte canadiske direktørene 1 dag og 43 minutter å tjene ei gjennomsnittlig årslønn.
Umusikalsk
Kanskje er det slike regnestykker som gjør at noen superrike føler seg som en pariakaste. At de føler seg mobbet. At de flykter til Sveits for å slippe skattetrykket og finn ro og forutsigbarhet i et nytt land.
I ei tid hvor det herjer en krig i Europa, hvor alle vestlige økonomier er under press, hvor både fattigdom og energibehov øker, er det likevel noe veldig umusikalsk, for ikke si smakløst, i å framstille ethvert forsøk på å redusere forskjellene i samfunnet som et angrep på de rikeste.
Det handler om øynene som ser.
Med eller uten brillestøtte.
