Arne O. Holm mener Flukten til Amerika ble ikke helt som de trodde
T1 Energy, tidligere Freyr i Norge, markedsfører seg i USA med vakker natur og frie fossefall, men som mange andre kan de har forregnet seg på amerikansk forutsigbarhet. (Faksimile fra T1 hjemmeside)
Kommentar: De flyktet fra norsk skattepolitikk og manglende forutsigbarhet i næringspolitikken. Verst gikk det utover de som dro til USA. Gresset var visst ikke så mye grønnere på den andre siden av Atlanteren.
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
De siste par årene har den delen av næringslivet som konsekvent snakker med utestemme tegnet et mildt sagt dystert bilde av norsk industripolitikk.
Fra toppen av næringskjeden gjorde interesseorganisasjonene NHO og Norsk Industri begrepet «uforutsigbarhet» til en del av den industrielle dagligtalen.
Kvalmende
Lenger ned i næringskjeden, hos meklerne som sitter på begge sider av enhver aksjehandel, var stemningen om mulig verre. Regjeringen var kvalmende på grensen til korrupt, fikk vi vite.
Hvor ille det sto til skjønte jeg først i går. Da la meglerhuset Arctic Securities fram sitt årsresultat. Til sammen 300 ansatte skal dele en pott på 1,1 milliarder norske kroner i lønn, bonuser og utbytte. Eller 3,7 millioner kroner i snitt per ansatt.
Stort verre kunne det vel knapt gå i et land som av enkelte formuende betegnes som en bananrepublikk.
Kvalmende på grensen til korrupt
Noen, som det tidligere batteriselskapet Freyr, tok konsekvensen av manglende forutsigbarhet og flyttet, om ikke virksomheten, så i alle fall selskapet til USA. Det skjedde etter at staten hadde sagt nei til å finansiere det private selskapet med 10 milliarder offentlige kroner og garantier.
Staten skjønte åpenbart ikke hvor gullkantet en slik investering ville være, i et selskap som manglet både kompetanse og arbeidskraft.
Alt så mye bedre
I USA var alt så mye bedre. Som et ledd i amerikansk proteksjonisme, noe næringslivet normalt sett ikke har spesielt sans for, lokket Amerika med sterke subsidier gjennom ordningen som kalles IRA.
Men Freyrs flukt over dammen gjorde visst ikke særlig inntrykk på selskapets aksjonærer. Heller ikke en avvikling av kjernevirksomheten til fordel for solenergi, i kombinasjon med et navneskifte, kanskje for å kvitte seg med fortida, løftet aksjekursen.
I skrivende stund har verdien på selskapet, som i dag heter T1 Energy, falt med nesten 60 prosent. Og det fra et allerede veldig lavt nivå.
Skjønte ikke hvor gullkantet det var
Noe av forklaringen kan være at den forutsigbarheten norsk næringsliv savnet i hjemlandet, viste seg å være totalt fraværende i USA. Det sørget Donald Trump for.
Siden han kom til makten har han kjempet knallhardt for å avskaffe subsidieordningen gjennom IRA, i tillegg til å angripe alt som smaker av grønn industri. Nå sist ved å utstede en presidentordre som stopper oljeselskapet Equinors allerede igangsatte satsing på havvind i USA.
Bananrepublikk
Hvor mange milliarder en slik stoppeordre til slutt vil koste det statlig eide selskapet, vet ingen.
Nevnte noen en bananrepublikk?
Også det tidligere Freyr frykter åpenbart det nye regimet. I en oppsiktsvekkende børsmelding for et par uker siden, hyller selskapet Donald Trumps tollpolitikk.
Les også (teksten fortsetter):
«T1 Energy støtter innføringen av tariffer kunngjort denne uken av den amerikanske administrasjonen», heter det i børsmeldingen som ble sendt ut 4. april.
Og ikke nok med det. «Tariffene som ble introdusert denne uken samsvarer med vår strategi», la selskapet til.
Ettertiden har vist at T1 er ganske alene i finansverden om en slik hyllest, men ikke de eneste som har skjønt at smisk er veien til Donald Trumps enkle hode.
Men av en eller annen uforståelig grunn har ikke selskapet bak den oppsiktsvekkende børsmeldingen fått med seg Donald Trumps nesten daglige angrep på vind- og solenergi, eller som han sa det forleden:
– Du vet hva folk heller ikke liker, disse massive solfeltene (solar fields) bygd på landområder «10 miles etter 10 miles». Jeg mener det er latterlig, hele greia.
Smisk er veien til Trumps enkle hode
Smisk mot pengegaver
Det sa han samtidig som han frøs en offentlig bevilgning på 7 milliarder dollar til solindustrien. For Trump er det olje, gass og kull som gjelder, for en nasjon på vei ut av alt klimasamarbeid.
Enkelt sagt handler det om at smisk fra såkalte grønne næringer alltid taper for gigantiske pengegaver fra den fossile industrien.
Ganske særlig i Amerika.
Det er mulig jeg bare innbiller meg det, men jeg har en følelse av at påstandene om manglende forutsigbarhet i norsk næringspolitikk har stilnet noe etter at Donald Trump kom til makta.
Om jeg tar feil er det i det minste grunn til å forvente at de som fortsatt roper høyest finner seg andre helter enn Donald Trumps Amerika.
