Arne O. Holm mener Vi holder oss jo ikke med slaver: Da matkøene møtte milliardærene

Slik får vi også vite hvor stor kontrastene er i et land fylt av melk og honning.

Uten en lønnsom og sterk privat sektor, uten eiere som tjente penger, ville Norge vært en slags Qatar, hvor inntektene fra salg av olje var nok til å få samfunnet til å gå rundt.

Vi er for likhet

Men vi er ikke et Qatar. Vi holder oss ikke med slaver for å bygge fotballstadioner, slaver vi kan sende inn og ut av landet når vi ikke har bruk for dem. Vi er et land med et uttrykt mål om solidaritet og likhet. Et land uten store forskjeller mellom fattig og rik.

Det står i hvert eneste partiprogram.

Nå er det også tatt inn i aftenbønnen til noen av landets rikeste.

En av dem, milliardæren Christian Ringnes, delte forleden sin bekymring med VGs lesere. Selv kjenner han ingen som sliter, men forteller at «bare det å kjøre forbi disse køene er en påminnelse nok».

– Mange av dem har så vidt klart å holde båten flytende med de støtteordningene de hadde, men så øker prisen på mat og strøm. Det er helt sårt å lese om, sier Ringnes til avisa.

Uhorvelig mye skatt

Bortsett fra en noe uheldig valgt metafor, de som sliter mest har neppe båt, så har Ringnes både omsorg og forståelse for at noen har det vanskelig. Derfor ber han staten gripe inn, og hver måned betale 4.000 kroner til de fattigste og 2.000 kroner til de nest-fattigste.

Selv vil han ikke bidra til spleisen, for han betaler allerede «uhorvelig» mye i skatt. Dessuten har han allerede skrudd av strømmen i en av sine mange stuer, i tillegg til utelysene og varmen i svømmebassenget på Bygdøy.

Regjeringen er ikke særlig begeistret for slike forslag. Der insisterer man på at penger til de fattigste er inflasjonsdrivende og fører til høyere renter, og dermed virker mot sin hensikt. Noe sier meg at det har gått inflasjon i kalkulatorene i Finansdepartementet.

Solidariske spekulanter

Også i boligmarkedet vises det omsorg for de som står utenfor. Aftenposten har analysert boligmarkedet for unge under 30 år. En av konklusjonene er at de ikke har mulighet til å kjøpe egen bolig i de største byene i Nord-Norge. Hvis det er riktig, og det er ingen grunn til å tvile på analysen, står Nord-Norge foran en hjerneflukt vi knapt nok har sett maken til tidligere.

I Bodø, for å ta det som eksempel, bygges det bare boliger for de søkkrike. Disse kjøper til gjengjeld flere boliger i slengen, nærmest som en solidaritetserklæring, hvis jeg forstår dem rett.

– Jeg syns det er viktig å stimulere til boligbygging i Bodø. Hvis ikke investorer hadde kjøpt leiligheter, hadde de heller ikke blitt bygd, sier Even Carlsen i et intervju med Avisa Nordland.

Han har en formue på 482 millioner kroner, og har han kjøpt seks leiligheter. For «et sted må man putte pengene sine».

Det må man, hvis man har disse pengene. Det er mange der ute som ønsker å «putte pengene» sine i egne leiligheter, men så lenge det bare bygges leiligheter i luksussegmentet, og disse raskt plukkes opp av spekulanter, så ender disse «mange» i stedet opp som leietakere. som i neste omgang finansierer huskjøpene til de rikeste.

Internasjonale fond

Å bygge boliger som bare spekulanter har råd til, å etterpå forklare at spekulantene gjør boligmarkedet og førstegangskjøpere en tjeneste, krever en utdypende forklaring.

Jeg er neppe den eneste som sliter med å forstå logikken.

Noen av dem som ligger øverst på inntekts- og formuestoppen tenker større enn de som bedriver solidaritetsarbeid i det lokale boligmarked, eller skriver sjekker på vegne av staten.

Et knippe norske næringslivstopper ønsker å legge den norske superprofitten på olje- og gass, på grunn av krigen mot Ukraina, inn i en global dugnad for framtidig energi- og klimasikkerhet «for Ukraina, Europa og verden».

Det er en edel tanke, og jeg støtter ideen fullt ut. Men det samtidig en måte å løse verdens urettferdighet på uten å samtidig stramme skatteskruen rundt de største private formuene.

For det er en gjennomgangsmelodi i denne omsorgen at fattigdomsproblemene skal løses uten at det koster noe for de som ligger øverst på skattelistene.

Norge er et av de land som fullstendig har fjernet arveavgiften. Et slikt skattefritak er en garantist for at forskjellene ikke bare vil gå i arv, men med nødvendighet også øke.

Når regjeringen foreslår økt skatt på felles ressurser, mobiliserer næringslivet sine skatteadvokater. Også disse ligger på inntektstoppen. Ifølge Dagens Næringsliv tjente 62 av landets best betalte advokater mer enn 20 millioner kroner i fjor. Mange av dem har skatt som spesialfelt.

Har litt penger til overs

Litt penger er det likevel igjen hos noen, selv etter å ha drevet solidaritetsarbeid i boligmarkedet, skrudd av strømmen i svømmebassenget og bedt på sine knær om at staten må fjerne matkøene det «er så sårt å lese om».

Lakseoppdretteren Gerhard Meidell Alsaker, som ifølge Aftenposten ønsker seg en ettpartistat, bygger for tida en 2.131 kvadratmeter stor enebolig i bygda Onarheim i Tysnes. Som et monument, kanskje, over brutaliteten i det norske skattesystemet. Eller et innlegg i kampen mot grunnrente i deler av oppdrettsnæringa.

For tida treffer inflasjon, renteøkninger og økte priser oss med full kraft.

Da trenger vi et sterkt og lønnsomt privat næringsliv.

Men vi trenger også et næringsliv som ikke tyr til skatteadvokater når det gjøres forsøk på å skjerme de som treffes hardest.