Arne O. Holm mener Bestialitetens historie

Det krever en forklaring når jeg siterer en roman skrevet tilbake i 1966, senere utvidet til en trilogi i 1969 og 1973. Jeg vil tro at de færreste av våre lesere har noe forhold til en norsk forfatter som døde i 1976.

Men alle våre lesere har et forhold til de grusomheter det russiske regimet i ni måneder har påført det ukrainske folk. I det siste også helt bestialske angrep på ukrainsk infrastruktur. Et målbevisst forsøk på å fryse det sivile ukrainske samfunn i hjel gjennom vinteren.

Menneskets ondskap

I skyggen av Russlands krig mot Ukraina, angripes det kurdiske folk fra to kanter. Tyrkia angriper akkurat nå kurdiske mål i Irak og Syria, mens Iran angriper kurdiske mål i Irak. Angrep hvis eneste begrunnelse er å styrke regimene i henholdsvis Tyrkia og Iran.

Det er slike handlinger avdøde Jens Bjørneboe forsøker å forklare i sin trilogi. Menneskets iboende ondskap beskrives og granskes i detalj og belegges med historiske fakta.

Derfor henter jeg ham fram igjen. Jeg var ung da jeg leste dette oppgjøret med brutaliteten, og jeg trodde, eller håpet, i en slags opprørsk eufori at dette var noe menneskeheten hadde lagt bak seg. I det minste ville legge bak seg.

At mitt liv skulle leves i en verden litt mindre bestialsk og kynisk enn den som beskrives i dette romanverket.

Slik ble det ikke. Kanskje snarere er det slik at vi står i fare for å lukke øynene for det som skjer midt i Europa, eller i det minste se vekk. Se et annet sted. Dukke ned i våre egne strømregninger, vår egen lakseskatt og våre egne matbudsjett.

Mens 42 millioner ukrainere er fratatt sin frihet.

Demokratiene svekkes

Jeg overser selvfølgelig ikke det faktum at resten av Europa og USA gjennom Nato kjemper på Ukrainas side. På ingen måte glemmer jeg det. Uten Natos hjelp hadde Russland for lengst stjålet et land som fikk sin uavhengighet i 1991.

Men jeg kjenner samtidig hvor ensomt det etter hvert har blitt å nyte privilegiene som tilbys oss i land som fortsatt styres etter demokratiske prinsipper.

Hvordan militærbudsjettene spiser av matbudsjettene for å forsvare oss mot spredningsfaren som ligger i den kontinuerlige bombingen av sivile mål. Hvordan demokratiene svekkes, og autoritære regimer blir stadig mer dominerende.

Forleden snakket også den norske utenriksministeren om dette i en tale til det norske parlamentet. Hun beskrev ganske så korrekt hvordan demokratiene er under press, også i Europa.

Anniken Huitfeldt pekte særlig på utviklingen i Ungarn, som av Europaparlamentet er karakterisert som et valgautokrati, eller «electoral autocracy», som det står i resolusjonen.

Det forteller noe om en internasjonal trend vekk fra demokratiske løsninger.

Forleden deltok jeg i en debatt om fotball-VM, også det en skremmende illustrasjon på en utvikling fraristet alt en stadig mindre del av verden anser som nødvendige og viktige demokratiske rettigheter.

Et VM bygd på moderne slaveri, hvor verdens største idrett også har funnet seg i å bli fratatt ytringsfriheten.

Både ofre og medskyldige

Jeg vender tilbake til salige Jens Bjørneboe fordi han i sin beskrivelse av bestialiteten også minner oss på vårt eget ansvar.

Vi er ikke bare ofre, vi er også medskyldige dersom vi ikke står opp mot overgrep og diktatur. Dersom vi begrenser vårt engasjement til å gå på barrikadene bare når det rammer oss direkte.

I Norge stuper oppslutningen om regjeringspartiet, selv når den skriver ut sjekker i et rasende tempo for å bøte på bivirkningene av en krig som vil rase for fullt gjennom vinteren. Svaret er nye fakkeltog i protest mot den samme regjeringen.

Det er arbeids- og næringslivsorganisasjoner som «raser» fordi de ikke får nok statlig strømstøtte til å dekke utgiftene til jålete og unødvendige juledekorasjoner.

Eller, sett fra et annet sted i verden, formulert av Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg:

– Vi betaler alle en pris for Russlands krig mot Ukraina. Men prisen vi andre betaler er i penger, mens ukrainerne betaler med blod.