USA trer tilbake fra arktisk forskning og baner vei for Kina

Det ble arrangert protester mot masseoppsigelsene i NOAA 3. mars i Silver Spring, Maryland, USA. (Foto: Elvert Barnes Protest Photography, CC BY-SA 2.0)
De første seks ukene av Donald Trumps andre presidentperiode har vært preget av store statlige kutt og masseoppsigelser. Det amerikanske arktiske forskningsmiljøet står nå overfor betydelige nedskjæringer og det kan regionen måtte betale dyrt for. Tomrommet etter USA kan bli fylt av andre ikke-arktiske aktører på utkikk etter en vei inn, som for eksempel Kina.
Ukene etter Trumps innsettelse har vært preget av betydelige kutt og masseoppsigelser av statlige ansatte i USA. Departementet for effektivitet i det amerikanske statsapparatet (DOGE), med Elon Musk i spissen, har strukket seg langt inn i statsapparet for å finne måter å kutte kostnader på og eliminere trusler mot den nye ordenen.
Det arktiske forskningsmiljøet i USA står også overfor store nedskjæringer og redusert finansiering, noe som skaper alvorlige bekymringer for fremtiden for arktisk forskning og forskningsdiplomati i regionen.
Tre år etter at Russland invaderte Ukraina og det påfølgende tapet av alt forskningssamarbeid med landet kan regionen nå være på randen av å miste enda en nøkkelaktør i nord.
Klimaendringer er fremdeles den største trusselen mot Arktis og mange bekymrer seg for hvilke konsekvenser de amerikanske nedskjæringene vil ha for regionens klima.
Angrep på klimaforskning
Informasjonen rundt masseoppsigelsene og nedskjæringene i regi av DOGE er fremdeles ikke bekreftet, men kilder som New York Magazine melder at 30 000 statlige ansatte har blitt oppsagt. Masseoppsigelsene har hovedsakelig rettet seg mot prøvetidsansatte som utgjør rundt 200 000 av totalt 2,4 millioner føderale ansatte.
Tidsskriftet Science meldte nylig at masseoppsigelsene ødelegger amerikanske vitenskapsinstitusjoner og skriver at "oppsigelsene desimerer fotsoldatene til mange helse- og vitenskapsinstitusjoner, i tillegg til å fjerne både unge og nye forskere."
Trump-administrasjonen har utført et målrettet angrep på klimaforskning ved å kutte i bevilgninger og annen støtte til vitenskapelig arbeid som retter seg mot klimaendringer. Mange av Trumps presidentordre fra januar fokuserte på å kutte i eller utrydde klimaprogrammer i et forsøk på å gå tilbake på klimatiltak som ble innført under Biden-administrasjonen.
USA har nå trukket seg fra Parisavtalen og i praksis stoppet vindkraftutbygging. I tillegg prøver Trump-administrasjonen å oppheve Inflation Reduction Act (IRA), den største klima- og energisatsingen noensinne i amerikansk historie.
Selv ordet "klimaendringer" er nå underlagt strenge restriksjoner. Det er fjernet fra offisielle nettsider, stipender og annen støtte, og forskere må være forsiktige med å bruke begrepet hvis de vil beholde finansieringen.

Elon Musk taler under president Donald Trumps første statsrådsmøte i sin andre presidentperiode 26. februar 2025. (Foto: Det hvite hus via Wikimedia Commons)
Project 25 er i ferd med å realiseres
Nedbyggingen av klimaforskningen og institusjoner er en fortsettelse på arbeidet Trump startet på i sin første periode da han trakk tilbake over 125 miljøtiltak og retningslinjer, ifølge Time. Det samsvarer også med agendaen satt i Project 25, det politiske initiativet for å omarbeide det amerikanskestatsapparatet, utgitt av den konservative Heritage Foundation.
President Trump tok avstand fra Project 25 under valgkampen, men har innført store deler av prosjektets agenda etter innsettelsen.
Initiativet ønsker en økning i olje- og gassindustrien ved å fjerne miljøvernreguleringer, samt å oppheve IRA, som ble implementert under Biden-administrasjonen.
Konsekvenser for klimaet
Angrepet på klimaforskningen vekker vidtrekkende reaksjoner, også i Arktis. Klimaoppvarmingen i Arktis foregår i 2-3 ganger høyere hastighet enn i resten av verden og gjør at klimainngrep er en hastesak.
Mia Bennett, en politisk geograf ved University of Washington, sier at selv om de amerikanske masseoppsigelsene og kuttene i finansiering risikerer at man mister evnen til å overvåke klimaendringene nøye og forstå deres akselererende natur, vet vi allerede mye om hva som skjer med klimaet og det faktum at vi er nødt til å handle.
– Vi vet at vi trenger å redusere karbonutslippene, og likevel er det ikke gjort nok tiltak. Derfor er det ikke bare kuttene i klimaforskningen, men også tilbaketrekkingen fra Parisavtalen som er dypt bekymrende, sier hun.
Les også (saken fortsetter under)
Kutter i NOAA
Et vitenskapelig byrå som har fått kjenne DOGE-apparatet på kroppen er National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA). På slutten av forrige uke kom meldinger om at rundt 600 til 900 hadde mistet jobbene sine på det anerkjente forskningssenteret. Det er fremdeles usikkerhet rundt nøyaktig hvor mange det gjelder, men flere aviser melder at hundrevis flere forventes å forlate frivillig gjennom det såkalte utsatte oppsigelsesprogrammet (Deferred Resignation Program).
NOAA spiller en stor rolle i arktisk forskning, kanskje mest kjent gjennom Arctic Report Card, som utgis årlig som en oversikt over miljøutviklingen i Arktis. NOAA-kuttene er også en del av Project 25-initiativet.
Bennett sier om NOAA at:
– NOAA vedlikeholder en rekke satellitter som observerer Arktis. I flere tiår har disse satellittene samlet viktige data om funksjoner som havis til både beslutningstakere og innbyggere i Arktis. Kuttene i NOAA betyr at alt fra det årlige Arctic Report Card til havisen kan forsvinne. Dette betyr at det ikke bare er værvarsling og forskning som står i fare, men også menneskeliv.
– I tillegg kan kutt i NOOA være et skremmende forvarsel om tapet av muligheten til å opprettholde sanntidsovervåkning og gi tilstrekkelige tidlige varsler om potensielt farlige værsystemer som orkaner. Orkaner anses som en naturkatastrofe, men de hensynsløse handlingene til Trump-administrasjonen viser hvor sterkt menneskelige handlinger kan påvirke konsekvensene av disse hendelsene.
Les også (saken fortsetter under)
Arktisk forskning uten USA og Russland
Den arktiske vitenskapen er spesielt sårbar etter at Russland invaderte Ukraina for tre år siden. Etter fullskalaangrepet gikk alt arktisk vitenskapelig samarbeid med landet tapt. Siden Russland utgjør halvparten av Arktis, har krigen hatt en betydelig påvirkning på polarvitenskapen. Arktisk forskningssamarbeid, spesielt når det gjelder klimaovervåkning, har nå manglet halvparten av dataene i tre år.
Nå som USA gjør tiltak for å redusere sin rolle i arktisk vitenskap, skaper dette et tomrom som andre er ivrige etter å fylle, som for eksempel Kina.
Mange forskere mener at forskning er Kinas vei inn i Arktis. I en HNN-sak fra oktober 2024 understreket forsker Tim Reilly fra University of Cambridge hvordan Kina utnytter vitenskapelige motiver for å få tilgang til regionen. Han forklarte at Kina samler inn noe av det beste innen arktisk stordata og har posisjonert seg som en viktig aktør i regionen.
Kina har raskt etablert seg som en forskningsautoritet i polarområdene siden begynnelsen av 2000-tallet.
Bennett mener også at den nåværende amerikanske strategien mot polarforskning lover godt for Kina:
– Kina har raskt etablert seg som en forskningsautoritet i polarområdene siden begynnelsen av 2000-tallet. Med både Russland og USA så godt som ute av bildet, vil Kina ha gode muligheter til å finansiere og lede arktisk forskning, sier hun og fortsetter:
– Men de mangler arktisk territorium og står overfor varierende utfordringer i samarbeid med de seks andre arktiske statene foruten USA og Russland, og vil muligens fokusere på oseanografi, atmosfæriske studier og annen forskning som kan finne sted i den globale allmenningen istedenfor på land. Hvis Kina fortsetter å møte utfordringer med å få tilgang til arktisk territorium, kan landet jobbe for å popularisere arktisk forskning ytterlige basert på eksterne metoder som satellittbilder.
– Den amerikanske administrasjonen fører krig mot arktisk forskning, spesielt med hensyn til klima og urfolk, og det er praktisk talt umulig å gjøre observasjoner i Russland bortsett fra gjennom fjernmåling. Det vil derfor være enormt utfordrende å opprettholde robuste pan-arktiske observasjonsnettverk, som har vært så viktige for å bygge en bedre forståelse av Arktis i regional skala siden i hvert fall slutten på den kalde krigen, konkluderer Bennett.