Kronikk: Terningen er kastet

Dette er en kronikk. Alle meninger og oppfatninger står på kronikkforfatternes regning.

Den russiske presidenten har kastet terningen. Det er ingen vei tilbake. Den vestlige verden må sammen med Ukraina stå klippefast mot despoten. Men det viktigste er at Russlands befolkning griper muligheten som nå har oppstått.

Siden midten av 2000-årene har Vladimir Putin gitt oss rike muligheter til å fastslå at han leder et korrupt fascistisk regime. Han har systematisk tilsidesatt grunnleggende demokratiske rettigheter. Han har etablert autokratisk kontroll over russisk politikk og kleptokratisk kontroll over russisk økonomi.

Han har gjentatte ganger brutt folkeretten. Tidligere sovjetrepublikker har blitt utsatt for russisk militærmakt og brakt inn i folden. Han har annektert Krimhalvøya og støttet pro-russiske separatister. Han har med ikke-militære midler søkt å påvirke politiske prosesser i andre land, i øst og vest, særlig for å dreie utfallet av demokratiske valg til sin fordel. Han har beordret drap på ideologiske motstandere, både hjemme og ute.

Vestlige land har i rundt 20 år nøyet seg med å rette ineffektive skjenneprekener i retning Kreml.

Men nå har spillet endret seg: Gjennom invasjonen av Ukraina, og antydninger om bruk av atomvåpen, har Vladimir Putin fratatt seg selv muligheten for tilbaketog. Han har tydelig demonstrert at han og hans regime utgjør en eksistensiell trussel mot den liberale verdensorden som møysommelig har blitt bygget opp etter siste verdenskrig.

Det er ikke lenger mulig å avskrive Vladimir Putin og hans håndlangere som et regionalt problem som beklageligvis herser med sin egen befolkning. Han har gjennom sine handlinger banket inn erkjennelsen av at det russiske regimet er vårt felles problem, og at løsningen er at det avskaffes. Hvis ikke, taper vi alle.

Det er med dette utgangspunktet Ukraina må møte Russland. Det ukrainske lederskapet befinner seg etter å ha blitt invadert i en unik stilling, ganske enkelt i kraft av sin moralske overlegenhet. De vet også at Vladimir Putin er under sterkt og tiltakende press.

Ukraina kan med moralsk tyngde og med støtte i etablert folkerett kreve full russisk retrett fra hele fastlands-Ukraina. Men de kan gå lenger. Kyiv er nå i en posisjon, til tross for militære realiteter på bakken, der de kan kreve det utenkelige: At Russland oppgir sine baser på Krimhalvøya, og tilbakefører territoriet til Ukraina.

Ingen av disse kravene vil bli innfridd av Kreml. Ydmykelsen det ville innebære å forlate Krim ville for Putin være ensbetydende med å gi fra seg makten. Men det er ikke Ukrainas problem. Hvorfor skulle ikke Ukraina stille slike krav? Hvorfor skal de ikke blottstille den russiske posisjonens håpløshet? Hva har de å tape? De stirrer uansett ned et russisk geværløp.

Men ukrainerne er ikke de eneste som må gjøre en jobb. Den russiske befolkningen sitter med nøkkelen.

Vladimir Putin er omgitt av utallige medløpere som alle er personlig investert i hans fortsatte maktutøvelse. Det er vanskelig å se noen som kan tenkes å bryte rekkene og utfordre den allmektige. Til det er de for besudlet og korrumperte.

Gjelder dette også den russiske befolkningen? Den har, siden demonstrasjonene etter valgfusket i 2012, sittet ganske stille og sett på Putins fortsatte overgrep. De få unntakene – enkeltpersoner som med stor personlig risiko fortvilet har hevet stemmen – er satt ut av spill. Russernes skjebne kan minne om den tyske befolkningens skam etter å ha tillatt Adolf Hitler å utfolde seg i all sin grusomhet gjennom tolv skjebnesvangre år.

Men, som den tyske etterkrigsbefolkningen, kan det russiske folket reise seg. Også diktatorisk makt er avhengig av et minstemål av legitimitet. De eneste som kan gi Putin dette, er russere selv. Det russiske folket er dermed også de eneste som kan frata ham muligheten til å fortsette sin overgrepspolitikk.

Straffetiltakene mot Russland er nå i ferd med å skape ideelle forutsetninger for revolusjon i den russiske hovedstaden. Det er en klar historisk sammenheng mellom befolkningens materielle kår og russiske samfunnsomveltninger. Både opptakten til revolusjonene i februar og oktober 1917 og årene fram mot Sovjetunionens sammenbrudd i desember 1991, var preget av materiell nød.

Når brødet forsvinner eller blir utålelig dyrt, kommer opprøret.

Og opprøret har alltid kommet i hovedstaden. Setter ti prosent av Moskvas befolkning – omkring en million mennesker – seg i bevegelse, er løpet antakelig kjørt for presidenten.

Det er derfor avgjørende at vestlige myndigheter opprettholder den steile fronten mot det russiske regimet. Vladimir Putin har selv kastet terningen, og slik satt i gang en irreversibel prosess. Bare en allianse mellom det ukrainske folket, vestlige myndigheter og en etter hvert handlekraftig og uimotståelig russisk folkelig oppstand vil kunne nå frem.

Vi vet nå at veien til målet er stenket i blod for det ukrainske folket, og senere kanskje også for russere: Autokraten gir ikke fra seg makten frivillig. Hvis forstanden virkelig forlater mannen i Kreml, vil også vestlige befolkninger kunne føle hans vrede. Men alternativet – å la Vladimir Putins verdensbilde danne premisser for hvordan vi organiserer mellomfolkelige forbindelser – er utenkelig.

Vladimir Putin har beredt grunnen for sitt eget fall. Han har i sin paranoide isolasjon og diktatoriske arroganse omgitt seg med skjelvende og ryggesløse rådgivere og forledet seg selv til å overvurdere sin egen posisjon. Følgene er grufulle, men samtidig skaper autokratens villfarelse et helt nytt mulighetsrom for demokratiske krefter. Det må utnyttes.