Arne O. Holm mener Alle vet at Norge grenser til Russland, men noen vet det bedre enn andre

Allerede i det flyet mitt letter fra Kirkenes og setter kursen sørover, merker jeg et stemningsskifte. På flytoget fra Gardermoen og inn til sentrum av Oslo er forvandlingen nesten total.

Grense Jakobselv

Jeg har beveget meg fra et område i Norge sterkt preget av krigen i Ukraina og inn i en landsby ganske upåvirket av krigens herjinger. Helt siden Vladimir Putin tvang sine soldater til grensa mot Ukraina har hodet vært i en mental beredskap.

Alle vet at Norge grenser til Russland.

Noen av oss vet det bedre enn andre.

Dagen før jeg reiste fra Kirkenes leide jeg snøscooter og kjørte til Grense Jakobselv. Jeg fulgte Jakobselva som skiller Norge fra Russland. Ei til tider smal elv som renner nordover og ut i Varangerfjorden. Der ute ved kysten, nesten som hugget inn i fjellet, ligger Kong Oscar IIs kapell. I valget mellom et orlogsfartøy og ei kirke for å løse grensetvister med Norge og Russland, falt valget på ei kirke.

Kirka sto ferdig i 1869, og står der fortsatt.

Bare nabolaget er endret. De fastboende forlot bygda på 70- og 80-tallet. Nå omkranses kirka av avanserte grenseposter både på russisk og norsk side.

Kirka i Grense Jakobselv. (Foto: Arne O. Holm)

Fredens grensemarkering

Jeg tenker på denne fredens grensemarkering mens jeg rusler opp Karl Johan. Rundt meg et hverdagsliv som likevel stadig avbrytes av venner og kollegaer med sine røtter plassert i Ukraina, Russland eller Øst-Finnmark.

Freden er revet i stykker av en brutal despot og erstattet av en frykt som treffer nord hardere enn sør.

Russiske barn i Norge utsettes for hets. Næringslivet på grensa til Russland sender sine ansatte ut i permitteringer, og etter hvert oppsigelser. Et næringsliv skjørt allerede i utgangspunktet, men som nå mister sitt avgjørende russiske kundegrunnlag, og som heller ikke får betalt for arbeid som allerede er utført. Delelagrene tømmes fordi leverandørene frykter for at utstyr skal havne om bord i russiske skip.

Reiselivet, som allerede lå på rygg etter pandemien, går på en ny smell.

Det kalles navlebeskuende når konsekvensene for Kirkenes beskrives. Som om det finnes noe mindre navlebeskuende enn å beskrive en langsom kollaps i den delen av Norge som beskrives som den nasjonale førstelinja dersom den russiske galskapen, mot formodning, skulle spre seg til flere grenser.

Oslo Børs

På Oslo Børs tas pulsen på krigen på en annen måte. I begynnelsen av uka reiste indeksen seg mot himmelen. Nå ved ukeslutt mister også finansverden pusten og kjenner kanskje på frykten. Gleden over stigende råvarepriser erstattes av frykten for at krigen skal spre seg inn i våre hjemlige markeder, slik den allerede har truffet næringslivet som trodde på et samarbeid med Russland.

Jeg kjenner samtidig på privilegiet av å sitte i en norsk avisredaksjon mens mine kollegaer i russiske, uavhengige medier stenges ned og må flykte fra landet. Sannheten om krigens brutalitet skal for enhver pris hemmeligholdes for Russlands innbyggere. I årevis har journalister samarbeidet på tvers av grensene gjennom organisasjonen Barents Press.

Det har vært et verdifullt samarbeid som forhåpentligvis finner en vei gjennom den krisa vi står i nå.

Like verdifullt har forskningssamarbeidet mellom Norge og Russland vært. Også det stenges nå ned. Vi må i det minste legge til rette for at forskningssamarbeidet med Ukraina kan fortsette.

Norway Cup

Bak Oslo Børs i Oslo troner Ekebergåsen. Der oppe på Ekebergsletta arrangeres hvert år verdens største fotballturnering for ungdom.

I år har noen bestemt at russiske og hviterussiske gutter og jenter skal stenges ute. Uskyldige tenåringer straffes for noe de er fullstendig uten skyld i. Ungdom som bærer i seg håpet om en framtidig opposisjon i Russland, skal stenges inne i hjemlandet.

Straks starter militærøvelsen Cold Response. I et intervju beklaget sjefen for Forsvarets operative hovedkvarter, generalmajor Yngve Odlo, at Russland takket nei til å være til stede under militærøvelsen.

Den samme invitasjonen burde gått til russisk ungdom som vil spille fotball i Norge.

Tankene som preget meg utenfor kirka i Grense Jakobselv forfølger meg langs Karl Johan.

Våre barn fortjener en bedre arv enn det vi nå er i ferd med å gi dem.