Økning i antall satellitter forurenser nattehimmelen og atmosfæren, sier forsker

Read in English.

– Vi snakker om et miljøsystem hvor jorda og rommet er knyttet sammen. Vi må være bevisste på at alt vi sender opp vil belaste det systemet. Vi må finne ut av hvordan vi kan utvikle verdensrommet på en måte som er trygg og miljømessig bærekraftig, sier Dr. Michael Byers.

Byers er professor i global politikk og folkerett ved University of British Columbia i Canada og innehar tittelen som Canada Research Chair i det samme feltet. Han er også meddirektør for Outer Space Institute (OSI). Professoren besøkte Bodø for å delta på High North Dialogue-konferansen denne uka.

– Hvis vi ikke er smarte så kommer vi til å ødelegge verdensrommet på samme måte som vi har ødelagt deler av planeten vår, sa han under en paneldebatt med tittelen "New Realities: The High North in New Space." 

High North News møtte Byers for å snakke om den hurtige økningen av satelliter som går i bane rundt jorden, lysforurensingen de utgjør, og faren for at romsøppel skal skade ozonlaget.

Uregulert lysforurensning

Lysforurensning er den menneskeskapte forandringen av lysnivået utendørs som ikke forekommer naturlig. Begrepet brukes som oftest om lys fra jorda, som kan negativt påvirke dyreliv og økosystem, menneskers helse, energi og klimaforandringer.

Nå er imidlertid et økende antall satellitter i ferd med å bli en kilde til lysforurensning ovenfra og dermed en trussel mot den kulturelle arven som nattehimmelen representerer.

De fleste satellitter er solcelledrevne. Det innebærer at de reflekterer sollys selv når det er natt på jorda. Siden satellitter er mye nærmere oss enn stjernene og planetene så kan det reflekterte lyset være sterkere enn det fra de andre himmelobjektene som er synlige for oss på nattehimmelen. 

Det er sjeldent å se en ekte mørk og stille himmel. Mange mennesker vil aldri få oppleve en virkelig mørk himmel, fullstendig blottet for lysforurensning. En mørk himmel er viktig for dyreliv, som trekkfugler, og har kulturell betydning for urfolk, men også mennesker generelt, som blir mer og mer frakoblet universet etter hvert som stjernekikking blir vanskeligere.

Allikevel er det ingen reguleringer for å redusere lysforurensning på nattehimmelen vår, sier Dr. Byers til HNN.

Den estetiske verdien av en mørk nattehimmelen har liten betydning når den sammenlignes med verdien av mobildekning, internett, klimaovervåkning, oppdagelse av skogbrann, fiskerihåndhevelse, GPS, og mye mer.

Motstand fra astronomer

Lysforurensning er også en betydelig utfordring for astronomer. Siden satellitter er i bevegelse, kan de skape lysstriper over bilder. De kan også være i synsfeltet bare 500 kilometer unna når teleskoper prøver å observere objekter som er millioner av lysår unna, et fenomen som kalles okkultasjon.

Satellittene fører også til radioforstyrrelse ettersom radiosendinger kan oversvømme radiobølgene astronomer bruker for å lære om verdensrommet.

– Myndigheter overalt has investert milliarder av euro i observatorier og teleskoper. Mengden offentlige penger som har gått til astronomi er mye større enn pengene i romindustrien. Så hvorfor får denne relativt lille industrien lov til å påvirke denne tiårlange investeringen i forskning? spør Byers.

Han forklarer at astronomene er godt organisert og har fått dette problemet på FNs agenda, hvor de bruker begrepet "dark and quiet skies."

Upålitelige SpaceX

Av de 12,003 objektene som for tiden går i bane rundt jorda, så eies 7-8,000 av SpaceX.

– For flere år siden ba de amerikanske myndighetene SpaceX om å samarbeide med astronomer for å redusere lysforurensningen. SpaceX forsøkte å male satellittene svarte, men de ble for varme. Så satte de på visir, men de var i veien da de ønsket laserforbindelse mellom satellittene, så de måtte av, forklarer Byers og fortsetter:

– For å være rettferdig så har de klart å redusere noe av lysforurensningen. Men det foreligger nå planer om å sende ut hundretusenvis av satellitter og noen selskaper ønsker svære satellitter med Direct to Cell-funksjoner, altså at satellitten kobler seg direkte på telefonen din.

I mange tilfeller vil disse satellittene være lysere enn noen av stjernene, sier han.

– Derfor blir problemet faktisk større, ikke mindre. Og det fins ingen reguleringer.

Byers peker også på problemene knyttet til SpaceXs Elon Musk, hans uforutsigbarhet, og ikke minst den nære koblingen til Trump-administrasjonen.

– Bryr han seg om nattehimmelen? Kan vi stole på at han vil beskytte denne kulturarven? Og kan vi forvente at Trump-administrasjonen regulerer SpaceX? Jeg tviler på at det kommer til å være noen begrensninger for SpaceX de neste årene, sier han.

Andøya Space

Betydningen av europeiske romhavner, som Andøya Space i Nord-Norge, har økt etter at Trump kom til makten. Etter hvert som USA blir mer og mer upålitelig, så blir det viktigere å ha en ikke-amerikansk redundans.

– SpaceX har majoriteten av satellitter og kan skyte opp 55 om gangen på 750 kg hver. De beveger seg raskt og uten noen effektiv regulering. Lederen av selskapet sitter rett ved siden av Donald Trump, så dette er en vanskelig tid.

– Det stilles nå spørsmål ved om vi kan stole på USA og amerikanske selskaper. Det finnes fremdeles alternativer, men det er bra at det fins et oppskytningssted i Europa med ekstra kapasitet, sier han.

Andøya Space venter for tiden på å utføre en testflygning for det tyske selskapet Isar Aerospaces bærerakett Spectrum. Oppskytningen skulle finne sted på mandag, men har blitt utsatt til tidligst lørdag på grunn av værforhold. Hvis de lykkes vil Spectrum være den første orbitale bæreraketten som skytes opp fra det europeiske kontinentet. 

En himmel av satellitter

I det som bare kan kalles et paradoks gjør økningen av romaktiviteter og satellitter at vi "mister forbindelsen vår til universet," sier Byers. Selv om han ikke er motstander av romindustrien, så ser han at dette er en av de negative konsekvensene ved industrien.

– Hvis himmelen som barna og barnebarna våre ser er en himmel av satellitter, så vil de miste forbindelsen med universet. Det lukker verdenen vår og gjør den mindre, sier Byers.

Det fins initiativer som jobber for å beskytte og bevare områder gjennom ansvarlig lyspolitikk, som International Dark Sky Places (IDSP). Men slike steder kan ikke beskyttes mot lysforurensning fra satellitter, bare fra lys på bakken.

– Dette påvirker også turisme. Folk og nasjoner har prøvd å utvikle natturisme, men nå har vi satellittene, sier Byers og fortsetter:

– Vi trenger større fokus på å redusere lys- og lydforurensning, og vi trenger at myndighetene tar dette mer alvorlig og innfører reguleringer, sier han.

Han påpeker at det allikevel vil være negative konsekvenser, ettersom all industriell aktivitet har negative konsekvenser, men at vi ikke kan ha en hel ukontrollert industri når det gjelder dette problemet.

Ozonlaget i fare igjen

Satellitter returnerer og kommer tilbake inn i atmosfæren når levetiden deres er over. De er designet for å knuses til millioner av partikler. 

– Når noen sier at satellitter 'brenner opp,' så forsvinner de ikke, de bare blir til millioner av partikler, sier Byers og forklarer at NASA har tatt prøver av stratosfærisk luft og funnet uvanlige nivåer av aluminium, som er det satellitter hovedsakelig er laget av.

– Vi vet ikke hva disse forandringen vil føre til, men den største trusselen er mest sannsynlig mot ozonlaget. Vi reddet ozonlaget gjennom Montrealprotokollen, men nå kan vi stå overfor en ny trussel, sier Byers.

Forskeren forklarer at romsøppel må i de fleste land hentes inn igjen innen 25 år etter endt levetid. I noen land er det bare fem år. 

– Men de må hente de inn i atmosfæren igjen. Den anbefalte tilnærmingen er å 'brenne opp' romsøppelet, men forskerne ser nå at dette kan være en dårlig ide.

Kast det i havet

Noen mener nå at den beste tilnærmingen er å ikke utforme satellitter som brenner opp, men som heller kan styres og dumpes i fjerne havområder. 

– Dette vil også ha miljømessige konsekvenser, men det er kanskje ikke like ille, sier Byers og legger til at det er ingen som egentlig vet hva konsekvensene er enda.

– Verdensrommet er en del av det menneskelige miljøet. Det er ikke annerledes, det er koblet til oss. Vi pleide å tenke at havet var så stort at vi kunne kaste all søppel i det og vi pleide å tenke at atmosfæren var så stor at vi kunne dumpe all slags karbondioksid i den. Men hver region har sine grenser, konstaterer Byers.