Arne O. Holm mener Noen krevende tanker en helt ualminnelig dag på grensa til Russland

Jeg har vært på en møteplass hvor manuskriptene ble foreldet mens de ble framført.

Holdbarheten på politiske analysene ble redusert til timer, for ikke si minutter.

Svar ingen har

Også for oss som er journalister i en arktisk nyhetsavis ble to døgn i Kirkenes en jakt på svar som ingen ennå har. Vi vet ikke hvor krigen i Ukraina ender. Vi vet ikke hvilke konsekvenser den får for nordmenn og finner som i likhet med Ukraina deler grense med Russland.

Konferansen ble innledet med Norges utenriksminister, Anniken Huitfeldt, som aller snarest hilste på den russiske ambassadøren til Norge, Teimuraz Ramishvili.

Inne i salen, på behørig avstand fra hverandre, men i samme rom, tross alt.

Også da den russiske ambassadøren framførte sin hilsen på vegne av Russlands utenriksminister Sergej Lavrov.

De som befant seg på Kirkeneskonferansen denne dagen var tilskuere til en konflikt innbyggerne lenger sør i Norge bare har et teoretisk forhold til. Grensa mot Russland går ikke i Oslofjorden, den går noen kilometer utenfor Kirkenes.

Uten folk ingen sikkerhet

Enn så lenge var den politiske tonen preget av prinsipiell tenking. Anniken Huitfeldt appellerte til oss i salen. Oppfordret oss til å være robuste. Vi var avgjørende, fikk vi vite, for sikkerheten i nord.

– Uten folk, ingen sikkerhet. Uten sikkerhet, ingen folk, sa hun og så forbi den russiske ambassadøren og utover konferansedeltakerne.

Publikum, de som er fra Finnmark, må ha kjent ansvaret tynge.

– Et sterkt og robust Nord-Norge er avgjørende for hele landet, sa Huitfeldt.

– Og Øst-Finnmark er på mange måter førstelinjen for et sterkt og robust Norge, la hun til.

Med mindre robust betyr stadig færre og eldre innbyggere, viser befolkningsutviklingen at Øst-Finnmark er på vikende front i forhold til sitt utenrikspolitiske ansvar.

Huitfeldt hadde forlatt lokalet da et knippe næringslivsledere fortalte hvordan norske myndigheter forhindret norsk-russisk næringslivssamarbeid. Hvordan vi gjennom selvpålagte sanksjoner har gått glipp av muligheter i øst.

Vi er naboer

Også statssekretæren fra de finske utenriksdepartementet beholdt roen og troen, om enn under noe tvil.

– Om ikke situasjonen bedrer seg, må vi se hva vi gjør. Men vi er naboer og vi må bevare forholdet, sa Matti Anttonen.

Mot slutten av den første konferansedagen ga den russiske ambassadøren opp akkurat det. Han følte seg tilsidesatt i stedet for verdsatt.

Stolen hans stod tom under kveldens middag.

Den erfarne diplomaten Kai Eide innledet med å si at han hadde skrevet innlegget sitt tre dager før konferansen.

– Det burde jeg ikke gjort. Situasjonen er nå annerledes. Så den opprinnelige utgaven måtte legges til side, sa Kai Eide.

Noen timer seinere var også den siste versjonen foreldet, men det visste ikke Eide da han holdt talen.

Tom stol

Etter konferansens første dag, fant jeg den russiske ambassadøren utenfor hotellet. Vi fyrte ei fredspipe og vi ønsket hverandre ei god natt.

Kanskje visste han allerede da det jeg ikke visste før natta var på vei mot dag.

Tidligst oppe torsdag 25. februar, den dagen Russland startet bombingen av Ukraina, var Øyvind Nordsletten. Han har vært ambassadør både i Russland og Ukraina.

– Jeg skrudde på BBC klokka fem i dag tidlig, fortalte han meg noen timer senere.

Sjøl våknet jeg til krigen lenge før vekkerklokka grep inn i livet mitt.

Lederen for Kirkeneskonferansen, Guro Brandshaug, startet konferansens dag to med å avvise at det var aktuelt å avlyse konferansen etter nattens krigsherjinger.

Selvfølgelig skulle ikke konferansen avlyses.

Det var viktigere enn noen gang å fortsette samtalene mellom øst og vest.

I nord.

– Når det er vanskelig å snakke sammen, er det desto viktigere at vi gjør det, sa Brandshaug.

Hun fikk støtte fra ordføreren i Sør-Varanger, hjemkommunen til Kirkenes.

Oppdaterte manuskript

– Vi fordømmer Russlands aggresjon overfor en suveren stat, men vi fordømmer ikke det russiske folket. Det russiske folket er våre naboer, familie, venner og kolleger. Min jobb som ordfører er å opprettholde dialogen og det gode samarbeidet med våre naboer i øst, sa Lena Norum Bergeng.

Både Brandshaug og Bergeng hadde oppdaterte manuskript. Framfor alt hadde de politiske analyser med lang holdbarhet.

Det ble felt tårer i konferansesalen. Men samtidig vist vilje til å skape nettopp de robuste samfunn utenriksministeren etterlyser. Det siste klarer vi ikke uten politisk drahjelp.

Geografien kan vi ikke gjøre noe med.

Våre grenseløse vennskap russere og nordmenn imellom vil bestå.

Utenfor konferansesalen fant jeg nok en gang ambassadør Ramishvili.

Vi ga hverandre handa. Uten å veksle et ord.

For hva skulle vi si til hverandre en iskald torsdag morgen i Kirkenes, bare kilometer fra grensa som skiller russere og nordmenn?

En helt ualminnelig torsdag hvor bombene falt over Ukraina.