Befolkningstall: Skal nordlendingen dø ut?

Dette er et debattinnlegg skrevet av eksterne bidragsytere. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

Statistisk Sentralbyrå har kommet med nye prognoser for folketallsutviklingen i landet, og anslår at vi blir seks millioner mennesker i 2040. I Nordland ser det verre ut. Vi har færre innbyggere i dag enn for 60 år siden, og i 2040 skal vi som eneste fylke bli enda færre. Hvorfor er det sånn? Det korte svaret er at det er politikerne sin feil. 

Her vil både detaljorienterte forskere og skamfulle politikere kremte og påpeke at riktig så enkelt er det ikke. De vil si at dette er komplisert, og det er jo riktig. Så vil de si at det er begrenset hva som kan vedtas, og det stemmer for så vidt også. Men alt i alt? Jo, jeg mener politikerne har skylda. 

Nord-Norge har rent over av rikdom i tusen år. Fisken vi fanget var så verdifull at den i hundrevis av år utgjorde åtti prosent av statsfinansene. Problemet var at pengene havnet ikke her, de gikk til å bygge Nidarosdomen, bryggene i Bergen, privat rikdom og samfunnsutvikling sørpå. 

Ser man på hvem som eier fisken i dag, er det stadig færre redere, og de fleste av dem bor utenfor landsdelen. Det har skjedd under vekslende regjeringer, og til tross for at Havressursloven slår fast at fisken skal komme kystsamfunnene til gode i form av arbeidsplasser og bosetting. Landbrukspolitikken skal sikre drift over hele landet, men bøndene rømmer yrket i nord, og utmarka gror igjen. Lovtekster betyr fint lite, hvis makta vil noe annet, og makta sitter sørpå. 

Når samferdselspengene skal fordeles, blir det ofte snakk om samfunnsøkonomisk lønnsomhet. «Det er ikke samfunnsøkonomisk nyttig å bygge vei i nord», sies det når vi klager fordi vi har tjue milliarder i etterslep på fylkesveiene og staten ikke vil betale. Faktum er selvfølgelig at lønnsomhet har null og niks med saken å gjøre, dette er ren politisk maktkamp der Nord-Norge taper.

Dobbeltspor på Ofotbanen er det mest lønnsomme prosjektet jernbane-Norge har sett, men fortsatt har vi ikke fått på plass et simpelt krysningsspor. Ofotbanen er eneste bane som har gått med overskudd i all sin levetid, og den har tjent inn nok til at dobbeltsporet kunne vært både bygd og betalt for lengst. Men pengene går sørover. 

De ulike fagetatene som har ansvar for å gi politikerne råd, har beregningsmetoder som favoriserer Østlandet på alle områder. Folketall er viktigst, godstransport ikke så sentralt, og det er jo synd for oss i nord som har lite folk og masse gods. I tillegg har etatene historisk vist svært liten interesse for prosjekter nordpå. Nord-Norgebanen har for eksempel blitt utredet to ganger de siste årene, og begge utredningene har vært verdiløse.

Utredningen fra i fjor forutsatte for eksempel at byggingen skulle starte i 2026, som er helt vilt urealistisk. Hvorfor la Jernbanedirektoratet dette til grunn? Med bygging i 2026 kunne man forutsette at betongen ble produsert med dagens metoder, som gir store CO2-utslipp, og en konklusjon om at jernbane er dårlig for miljøet.  

Hadde man sagt byggestart 2030, ville man måtte ha lagt til grunn lavkarbon- eller nullutslippsbetong, som er det vedtatte målet til for eksempel eierne av Norcem i Breivik og Kjøpsvik. Nullutslippsbetong ville halvert utslippstallene til Nord-Norgebanen, og bevist at banen er et klimaprosjekt av dimensjoner. I stedet drepte Jernbanedirektoratet debatten, og våre stortingspolitikere dysset ned mordet.

Glem de tre år gamle partiprogrammene som lover jernbane i nord, i dag er det tilbake til normalen: Pengene skal sørover. 

Et annet eksempel: I siste NTP [Nasjonal transportplan. Red. anm] signaliserer regjeringen at el-bilsubsidiene skal fases ut. Ser man på hvem som har mottatt de mange titalls milliardene subsidiene har utgjort, er det nok en gang Nord-Norge som er taperen. I Oslo er el-bilandelen 38 prosent, i Nordland og Troms er andelen under 15 og i Finnmark er den bare syv prosent. Det er fordi utbygging av ladestasjoner har prioritert Østlandet, og når søringene har fått sitt avslutter man støtteordningene.

Det samme er i ferd med å skje med ladeinfrastruktur for tunge kjøretøy, der Enova har siste utlysning for depotlading nå til høsten, uten at Nord-Norge har fått noe som helst. Det er dessverre ikke plass i et debattinnlegg til alle eksemplene man kan gi, men de følger samme spor. 

Nordlendingen har historisk, og til dels fortsatt, blitt sett på som litt enkel, som en som trenger hjelp til å bygge samfunnet. Med en sånn fordom i bunn er det ikke rart at politikk som kan bygge vår landsdel foraktfullt avskrives som «distriktspolitikk». Ingen kaller det distriktspolitikk når Oslo sitter med over hundre tusen offentlige ansatte eller mottar enorme overføringer i form av skatteinngang fra ulike hovedkontor som henter verdiene fra resten av landet.

Ingen peker på at når de fleste av landets rikeste bor i Oslo og Akershus, er det en gigantisk overføring av penger sørover når formueskatten kuttes, og at opphopningen av privat rikdom på Østlandet er årsaken til at vi mangler investeringskapital i nord. Nordland har lavt utdanningsnivå, og lave lønninger, så skattekutt flytter generelt penger fra nord til sør, akkurat som det aller meste av politikken i Norge. 

Definisjonen på et godt sted å bo, er et sted der folk velger å bo. Når færre og færre vil bo i Nordland, er det fordi politikken har sviktet. Vi har dårligere helse og kortere levealder, som henger sammen med dårligere råd og lengre til sykehus. Ja, folketallsutvikling er komplisert, og folk velger selv hvor de vil bo, men politikken definerer rammene for våre valg.

Det er utallige områder der Nord-Norge og spesielt Nordland blir nedprioritert, og det er tilgjort naivt hvis man sier at Stortinget ikke kan påvirke dette.

La oss for eksempel si at man la en 30 prosent fordelsbeskatning på storbyene, og ga et tilsvarende ulempefradrag for å bo i distriktene. Er det noen som tror politikken ikke ville endret folketallsutviklingen? Politikerne har ansvaret for hvordan landet utvikler seg, og hvis ikke nordlendingen skal dø ut, må Stortingspolitikerne snart ta sølvskjeen i en annen hånd.