Mener Barentsregionen har et PR-problem

Er det en framtid for unge i nord?

– Ja, men det er opp til oss her og nå å velge hvordan den fremtiden skal se ut.

Det sier Martin Gamst Johnsen, som er leder for Barents regionale ungdomsråd. Johnsen er født, oppvokst og bosatt i Nordens Paris, Tromsø. 

I løpet av de siste årene har flyttestrømmen gått én vei, nemlig sørover. Johnsen ønsker at flere unge skal bli og se til nord. 

– Man må se på behovene som vil komme. Verden er i større endring enn den noen gang har vært før. Vi har også større problemer enn tidligere. Om unge skal bli og se til nord må det være mulighet til å få seg en bra jobb.

Johnsen trekker frem krig, dyrtid og klimaendringer, som eksempler på problemer unge i Barentsregionen merker på kroppen.

Flytter fordi de må

Johnsen mener man bør tenke langsiktig for å øke bolysten blant unge i Barentsregionen. 

– Jeg tror det viktigste er at det er utdanningsmuligheter. Og her må vi tenke langsiktig, spesielt når det kommer til hvilke arbeidsplasser og utdanningsmuligheter man skal ha regionen.

Johnsen mener at det bør bli lettere å ta nett- og samlingsbasert utdanning slik at unge voksne slipper å flytte inn til byene med mindre man har lyst. 

– Vi må tenke på hvordan man kan gjøre det tilgjengelig for beboerne i hele landsdelen. Dette gjelder for Nord-Sverige, Nord-Finland og Nord-Norge.

– Det er ikke alle unge voksne, som lengter etter å flytte til byen. Veldig mange gjør det fordi de må, sier Johnsen. 

Utfordringene i Barentsregionen er de samme på tvers av landegrensene, mener Johnsen. 

– Unge vil ha mulighet til utdanning, danne egen familie og kjøpe sitt eget hjem. Disse tre tingene er grunnleggende uansett om du er norsk, finsk eller svensk. Men for å komme frem til de politiske løsningene er veiene mange.

Den største utfordringen for Barentsregionen er omdømme, mener Johnsen. 

– Det er et lite PR-problem. Vi har vært for dårlig til å vise hvor bra den plassen vi bor er, altså nord. Vi må vise frem regionen, vise mulighetene og få de til å tro på sin egen hjemplass. Det er et alvorlig samfunnsproblem, som vi må snu.

Også fylkesrådsleder for Nordland fylkeskommune, Svein Øien Eggesvik (Sp), mener at nordlendingene trenger å få bedre selvtillit. 

– Vi er nødt til å snakke fram det som er bra og om fordelene som er her, og ikke stå med lua i hånda og si at dette får vi ikke til. Vi må ha troen på oss selv, sier Eggesvik. 

– Vi har behov for dem

Svein Øien Eggesvik tror, i likhet med Johnsen, at et fleksibelt utdanningsløp kan være en del av løsningen. 

– Det er ganske mange som faller utenfor skole og arbeidsliv. Vi har behov for dem i Nordland. 

Eggesvik forteller at fylket jobber for å tilrettelegge den videregående skolen slik at flere kan ta utdanning uten å flytte på hybel. 

Steigen-modellen er et eksempel på en suksessfull ordning hvor elevene blir utplassert i bedrift fra første stund. 

– Vi har sett at Steigen får den arbeidskraften de trenger og ungdommen blir værende. Steigen er en kommune der det faktisk har vært vekst, selv om det er en landlig kommune. 

Må det bo folk i nord? 

Doktorgradsstipendiat ved Nordområdesenteret, Maja Wolland Blomberg, sier at økonomisk utvikling og sikkerhet er sentrale argumenter i norsk politikk når man snakker om befolkningsutvikling i Nord-Norge.

– Nord-Norge har jo vært en økonomisk motor for landet siden 800-tallet på grunn av tørrfiskeksporten. Vi har enorme naturressurser og stort potensiale for verdiskaping. 

Foruten økonomisk utvikling, er nasjonal sikkerhet en viktig faktor når det gjelder en bred bosetning. 

– Vi deler grense med Russland, og det har blitt pekt på at det blir viktig å opprettholde en stabil befolkning for å sikre norske interesser i Barents-området. Det er her det er spådd en total kollaps i befolkningen innen 2100 hvis vi ikke gjør noe drastisk.

Blomberg trekker fram Sør-Varanger, som er det området som ligger nærmest Russland.

– Hvis du ikke har folk i området,  så er det veldig lett å invadere.

– Det er også påpekt at små samfunn har ført til dårligere utbygget infrastruktur, som igjen gjør det vanskelig å frakte gods og folk i krisetid. Dette gjelder innbyggerne, men også et økende antall turister i Nord-Norge.