Arne O. Holm mener Kan Arktis konkurrere med Sveits om skatteflyktninger?
Ordfører Odd Emil Ingebrigtsen i Bodø kommune vil bruke skattepolitikken for å lokke kapital og mennesker nordover. (Arkivfoto: Hans Kristian Thorbjørnsen)
Kommentar: Hva skal til for å flytte mennesker fra sørlige breddegrader og nordover til Arktis? Et kutt i formuesskatten for de rikeste, tror bystyret i Bodø, en i nordnorsk sammenheng stor by like nord for Polarsirkelen.
Tankegangen er at slikt skattekutt vil lokke til seg investeringskapital, og vil jeg tro, flere innbyggere.
Bodø kommune er villig til å bruke skatteskruen som virkemiddel å stoppe både kapital- og menneskeflukt fra nord til sør.
Det er bra.
Om veien går via redusert formuesskatt, er mer enn usikkert. Ingen av de forventede effektene er åpenbare. Det har heller ikke empirien på sin side.
De superrike
Å konkurrere med Sveits om skattenivå for de superrike krever mer enn et kutt i formuesskatten. Dagens skattenivå har dessuten så langt skremt få nordlendinger ut av landet. Bodø kan visstnok smykke seg med en skatteflyktning, en investor innenfor næringseiendom.
En virksomhet som gjennom år har gitt ekstrem avkastning, i tillegg til skattefradrag på grunn av en umettelig appetitt på lave gjeldsrenter.
Annerledes nå, når rentene stiger og utleieprisene faller. Det er heller ikke en bransje som krever spesialkompetanse, eller skaper mange arbeidsplasser.
Oppdrettsnæringa sprenger fortsatt holmer.
Vi vet lite om formueskattens innvirkning på industrielle investeringer i nord.
Oppdrettsnæringa sprenger fortsatt holmer og batteriindustrien flytter til USA. Det siste er ikke på grunn av formuesskatten, men fordi staten nekter plukke opp regninga.
Flukten fra nord, eller mangel på arktisk tiltrekningskraft, handler om helt andre grupper.
Det handler om et underskudd på unge mennesker, gjerne i etableringsfasen, med høy utdanning og vilje til å gjøre en forskjell i byer og tettsteder hvor aldershjemmene fylles mens barne- og ungdomsskoler tømmes og legges ned.
Under rubrikken formue
Arbeidsplassene er her, men arbeidskraften mangler. Unge som blir i nord, eller velger å flytte nordover, har mange verdier et samfunn trenger. Men ingen av disse verdiene kan leses på skattelistene under rubrikken formue.
Næringslivet skriker etter arbeidskraft, selv om noen ganske få skriker høyere om formueskattens kvelertak på egen økonomi.
For de fleste uformuende er Bodø en dyr by å bo i. Å komme seg inn på boligmarkedet er en kamp med dårlige odds for en nyutdannet sykepleier eller politibetjent. Eller for en offiser som kan tenke seg å bo i stedet for å pendle.
Leilighetene som bygges omsettes i et marked forbeholdt noen få, noen få som flipper leiligheter for å legge nye kroner til formuen.
Å ligge på toppen av boligprisstatistikken år etter år er ikke, slik mange synes å tro, et sunnhetstegn. Det er et tegn på en boligpolitikk drevet av andre interesser enn de en ung familie i etableringsfasen har.
Kan smykke seg med en skatteflyktning.
Kostnadsstatistikker viser at Bodø er en dyr på å bo i. Å kutte i skatten for de rikeste gjør den ikke billigere. Det skal mange og store formuer, med lav skatt, til for å kompensere for inntektsbortfallet. Et inntektsbortfall som ikke kommer alene. De statlige overføringene reduseres i takt med redusert kommunal skatt.
Kommunal verktøykasse
Eiendomsskatt, skatt på lønnsinntekt, boligpriser, avgifter på strøm, pris på kollektivtransport, helsevesen, kvalitet på skolene er alle virkemidler i den kommunale verktøykassen. For de superrike er dette utgiftsposter som betyr lite for privatøkonomien. For unge mennesker er det motsatt.
Aldershjemmene fylles mens skolene tømmes.
En nasjonal diskusjon om innrettingen på formueskatten er nødvendig, forutsatt at man også er villig til å diskutere andre diskriminerende skatter og avgifter. Som arveavgiften, som er fjernet i Norge, og som garanterer for at økonomiske privilegier går i arv gjennom generasjoner.
Å fjerne formueskatten uten å gjøre noe med arveavgiften er som å helle bensin på bålet som er tent hos de som allerede sitter nederst ved bordet. En gruppe som vokser raskere enn gruppen av superrike.
Det er prisverdig at kommuner leter etter økonomiske virkemidler for å snu en negativ befolkningsutvikling og øke private investeringer.
Men hvorfor slike eksperimenter gang på gang skal forbeholdes noen få, og ikke rette seg inn mot den store utfordringen i nord, en aldrende og synkende befolkning, er smått ubegripelig.
