Debatt om nordområdemeldingen: – Norske interesser ivaretar seg ikke selv

Den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord er endret, og det skyldes ikke norsk opptreden. Kreml har over lengre tid bedrevet elektronisk krigføring mot Norge, gjennomført dataangrep mot viktige samfunnsinstitusjoner, og øvd på angrepstokt mot militære installasjoner i Nord-Norge.

Samtidig dreper Kreml regimemotstandere med radioaktiv gift, undertrykker hjemlig politisk opposisjon, og bedriver fordekt krigføring en rekke steder i verden.

"Norsk sikkerhet hviler på norske interesser", skriver Heier (Tormod Heier, oberstløytnant i Hæren. Red. anm) i en kronikk 10.12. Selvfølgelig hviler norsk sikkerhet på norske interesser, men spørsmålet er hvordan norske interesser kan ivaretas på best mulig måte.

Her etterlater Heier flere spørsmål enn svar. Heier angriper min uttalelse om at norsk sikkerhet hviler på to søyler, nemlig vår nasjonale forsvarsevne og sikkerhetsgarantien i NATO uten å kunne legge noe annet i potten enn norske interesser. Interesser skal forsvares med interesser. Det holder selvsagt ikke.

God dag mann økseskaft!

Økt alliert aktivitet i nord handler også om helt andre ting enn forholdet Norge-Russland. Det blir feil å tolke alliert aktivitet i nord som utelukkende en del i det bilaterale forholdet til Russland. De allierte har mange grunner til å seile i nord, blant annet er retten til å seile i internasjonalt farvann nedfelt i havretten.

Dette vet Kreml godt, men det tjener Kremls interesser å fremstille saken som en eskalering fra norsk hold. Hvis vi lar denne virkelighetsforståelse slå rot, risikerer vi at Kreml klarer å påvirke hjemlig opinion, og presse Norge til å gjøre innrømmelser overfor Kreml.

Stassikkerheten har tradisjonelt vært knyttet til forsvaret av landet mot ytre væpnet angrep. Vi ser nå andre former for pressmidler, fra blant andre Russland, mot norske myndigheter og samfunnsaktører. Nylig er Stortingets datasystemer blitt angrepet av russiske aktører. Russland blånekter i kjent stil.

Det måtte som kjent en russisk ubåt til stående på grunn i Stockholms skjærgård før Russland innrømmet å ha ubåter seilende i svenske farvann under den kalde krigen.  

Heier hevder at Norge har rykket lenger opp på den russiske «mållisten»; «altså listen over deler av norsk politikk og samfunnsliv som bør påvirkes eller angripes i en tidlig fase av en konflikt, ikke nødvendigvis med militær makt, men gjennom digitale angrep».

Årsaken er ifølge Heier at USA er kommet nærmere de russiske grensene, og Russland dermed er tvunget til å vise muskler. Ikke med våpen, men å forstyrre den samfunnskritiske infrastrukturen.

Heier later til å glemme at Russland har ligget i politisk krig med Vesten de siste ti årene gjennom bruk av sammensatte virkemidler for å destabilisere land og skape splittelse i befolkningen.

Russland påvirket det amerikanske valget i 2016 og konsekvensene av valgpåvirkningen er dessverre fortsatt eksisterende. Russland drev allerede i 2010 med målrettede simulerte angrep mot Norge under den nordiske ministerkonferansen i Bodø, lenge før det allierte nærværet i nordområdene økte.

Gerasimov-doktrinen der ikke-militære og militære midler koordineres for å oppnå strategiske mål ble brukt i full skala under annekteringen av Krim i 2014, og i 2007 ble Estland utsatt for en serie omfattende hackerangrep mot landets digitale infrastruktur.

I august i fjor gjennomførte Nordflåten i samvirke med Østersjøflåten den største maritime øvelsen i Norges nærområder siden den kalde krigen. Deler av Bastionforsvaret ble etablert helt ned til Nordsjøen.

Deretter, med gjennomføringen av den strategiske øvelsen Grom i oktober, viste Russland hvordan tradisjonelle kjernevåpen i økende grad benyttes i samspill. Norge vil aldri på egen hånd kunne håndtere sikkerhetspolitiske utfordringer av en slik art. Dette viser nødvendigheten av NATOs tilstedeværelse i nord.

Vi signaliserer med dette at vi er beredt til å forsvare oss.

Man må ha Russlands briller på for å hevde at NATO er årsaken til Russlands offensive og destruktive opptreden i våre nærområder, også mot Norge. Om ikke annet, så er jeg enig med Heier at Russland ikke har grunn til å føle seg truet av Norge. Det er heller ikke det spørsmålet dreier seg om.

Spørsmålet er om Norge har grunn til føle seg truet av Russland. Russland er en stormakt og definerer sine nabostater som egen interessesfære, i mer eller mindre grad. Russland egenforståelse er at landet har krav på en sone rundt sine grenser hvor de definerer hva andre har lov til å gjøre.

Millioner av mennesker har måttet finne seg i diktat fra Russland og erfaringene er smertelige. Det er vår plikt og rett og tydelig signalisere at noe slikt vil Norge aldri finne seg i. Vår politiske handlefrihet er uavkortet.

Skulle tanken oppstå i Kreml at et stykke av Norge ikke ville være å forakte i en eventuell konflikt mellom stormakter, ja da skal en samtidig være klar over at noe slikt vil koste mer enn det smaker.

Det er særlig de russiske ubåtene, kombinert med moderniseringen av kjernevåpen og langtrekkende presisjonsvåpen, som direkte kan utfordre norsk og sentrale alliertes sikkerhet.

En moderne russisk ubåt som kommer seg ut på dypet i Atlanterhavet etter å seilt ut mellom Hammerfest og Svalbard binder alene store ressurser på vestlig side. Ubåter som kommer seg skjult ut i Nord-Atlanteren utgjør et stort strategisk problem og er en alvorlig trussel mot transatlantisk sikkerhet og amerikanske forsterkninger til Europa i en krise.

Å holde øye med hva disse ubåtene foretar seg til enhver tid er helt nødvendig for å ivareta vår egen sikkerhet og våre alliertes sikkerhet. Derfor er vi mer tilstede i nordområdene sammen med våre allierte. Hva Heiers alternativ til dette er forblir uklart.

Jeg er enig med Heier i at balansen mellom avskrekking og beroligelse er blitt viktigere. Norsk sikkerhetspolitikk har lenge vært preget av en balansert tilnærming som legger vekt på både å avskrekke fiendtlige aktører gjennom vårt eget forsvar og vårt medlemskap i NATO, og berolige ikke-allierte gjennom dialog og åpenhet.

De siste årene har denne balansen blitt vanskeligere for Norge fordi russisk opptreden dessverre fremtvinger tyngre vektlegging på avskrekking. Vi skal likevel ikke glemme den beroligende dimensjonen. Denne politikken videreføres og har vært viktig i vår tilnærming til Russland.

Eksempelvis er det stor åpenhet om allierte militære øvelser og invitasjon til russiske observatører, i motsetning til det Russland praktiserer. NATO er ikke rettet mot noen, men skal ivareta vår egen sikkerhet. Vi vet dette, og bør ikke gi næring til en virkelighetsforståelse som forfekter at det er Norge som eskalerer utviklingen i nord.