Debatt om Nordområdemeldingen: Beroligelse og avskrekking: Den vanskelige balansen

Stortingsrepresentant Hårek Elvenes fra Høyre er tydeligvis indignert over det jeg sa i High North News 30. november. For her kritiserte jeg regjeringens Nordområdemelding og manglende respekt for russiske sikkerhetsinteresser. Dette falt naturligvis ikke i god jord, og det skjønner jeg godt.

For uenigheten mellom Elvenes og meg er enkel. Elvenes mener at «norsk sikkerhet hviler på to søyler: Vår nasjonale forsvarsevne og sikkerhetsgarantien i NATO». Jeg derimot, mener at norsk sikkerhet hviler på norske interesser:

Å holde befolkningen utenfor stormaktsrivaliseringen mellom USA og Russland, å unngå at landets viktigste nærområder i nord militariseres, og at sivilsamfunnet ikke blir slagmark for amerikanske og russiske interesser. Tilnærmingen til Elvenes vektlegger militærmakt. Min vektlegger interesser.

Om vi legger Elvenes’ tilnærming til grunn, har han rett: Norsk sikkerhet trenger et sterkt alliert fotavtrykk i nord. Vi må ikke være naive i synet på russisk opprustning. Derfor er det best å sette «hardt mot hard». Avskrekking med USA og NATO er det eneste språket Russland respekterer og forstår.

Norske tegn til imøtekommenhet og lavspenning er bare en invitasjon til mer russisk press. 

Jeg er litt mindre opptatt av NATO. Og jeg er litt mer opptatt av interesser. Særlig dem som forsøker å få russiske styrker langs norskegrensen ned på et lavere beredskapsnivå. Det er fordi jeg tror sivilsamfunnet får mer sikkerhet om regjeringen sier følgende til russerne:

Dere har ingen ting å frykte fra norske luft-, sjø- og landmilitære områder. Selv om vi er med i NATO, og selv om vi er «NATO i nord».

Det er to grunner til dette utgangspunktet. For det første frykter ikke Russland Norge; et lite land med 5,3 millioner innbyggere som knapt nok har styrker tilgjengelige til fredstidsoperasjoner. Og hvor regjeringen fører en mer fremoverlent avskrekkingsstrategi enn de militære selv klarer å utføre.

Russerne frykter bare at Norge blir et springbrett for amerikanske operasjoner. Enten mot russiske atomstyrker på Kola eller over Sverige for å beskytte baltiske NATO-land i øst. Derfor må vi ikke bruke NATO på en måte som gir russerne påskudd for å trekke befolkningen inn i konflikter som primært utspilles mellom USA og Russland.

For det andre er det også slik at amerikanske og norske interesser ikke alltid er sammenfallende. USA er en stormakt som ønsker å demme opp for russisk innflytelse rundt om i verden. USA må også sørge for å utvise en overveldende militærmakt slik at NATO ikke går i oppløsning.

For hvem vil vel satse penger på NATO om det skapes tvil om USAs evne til å støtte sine allierte?

Norge derimot, er ikke ensbetydende med USA. Norge er bundet inn i et geografisk skjebnefellesskap med verdens største land. Vi vet at Russland ikke vil la seg skremme til lydighet; en slik ydmykelse vil raskt føre til presidentens fall (som med Khrusjtsjov i 1964 og Gorbatsjov i 1991).

Vi vet også at jo nærmere USA kommer de russiske grensene, desto mer vil Nordflåten heve beredskapen og årvåkenheten – også på norsk side av grensen. Dermed rykker Ola og Kari Nordmann høyere opp på den russiske «mållisten»; altså listen over de deler av norsk politikk og samfunnsliv som bør påvirkes eller angripes i en tidlig fase av en krise.

Ikke nødvendigvis med tanks, artilleri og missiler. Men ved å forstyrre den digitale samfunnskritiske infrastrukturen som skoler, sykehus, eldresentre, departementer, kommuner, apotek og matbutikker trenger for å sikre innbyggernes liv og helse.

Men vi kan ikke bare berolige russerne. For Norge trenger også NATO. Dels fordi norsk territorium er for stort, og befolkningen for få til å forsvare landet alene. Og dels fordi Norges tomteverdi, 40 til 120 kilometer fra de russiske atomstyrkene, er så høy at både USA og Russland vil ha behov for norsk territorium for å sikre seg selv.

Derfor må vi bruke NATO for å vise russerne at et militært press på Norge ikke vil forbli et bilateralt anliggende. Tver om. Det må aldri herske tvil om regjeringens evne og vilje til å ta NATO i bruk om landet utsettes for press.

Da er vi ved hovedproblemet til Elvenes: Han klarer ikke å holde to baller i luften samtidig. Regjeringen må på den ene siden kommunisere at Norge er «NATO i nord». Og på den annen kommunisere at vi samtidig respekterer russiske sikkerhetsinteresser ved å holde USA på en armlengdes avstand.

Grunnen er enkel: Befolkningen i nord får ikke mer sikkerhet ved å legge alle eggene i Elvenes sin militariserte kurv, med NATO og Forsvaret i hovedrollen. Til det er regionen for tett sammenvevd, de geografiske avstandene for små, og de russiske missilene for raske og for presise.

Norsk og russisk sikkerhet er dessverre uløselig knyttet sammen, nord for polarsirkelen. Norske borgere vil med andre ord aldri få mer sikkerhet med mindre ikke russerne opplever det samme. I dette skjæringspunktet, mellom beroligelse og avskrekking, blir derfor guleroten like viktig som pisken.

Skal regjeringen skape seg et handlingsrom i nord må beroligende tiltak, som for eksempel begrensninger på alliert nærvær, balanseres med avskrekking. Elvenes går selvfølgelig for en mer outrert avskrekkingsstrategi, og det må han gjerne gjøre. Men da må han også ta konsekvensene:

Et NATO som ikke lenger blir del av løsningen, men del av problemet. Og en økende spenning mellom parter som konkurrerer om mest mulig sikkerhet på den andres bekostning.

Lykke til.