Arne O. Holm mener: Jeg skulle skrive om håp, men danskene stakk kjepper i tastaturet mitt

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Udsyn 24» heter rapporten som ble offentliggjort for et par dager siden. Den har sitt motsvar i tilsvarende trusselvurderinger fra etterretningstjenestene i Sverige, Norge og Finland, og gir i sum et bilde av ytre trusler mot de nordiske landene. 

Økt militarisering

Felles for analysene er at Arktis og nordområdene får stadig større plass, noe som i seg selv forteller at spenningen og truslene øker i nord, selv om krigen foregår lenger sør i Europa. Det gamle slagordet om «High North – Low Tension» er for lengst avkledd sine realiteter og erstattet av økt militarisering.

Der Norge har en lang arktisk kystlinje, og i tillegg grenser til Russland, ligger den kongelige danske hovedstaden København trygt plassert i det mer urbane Europa. Likevel er en av rapportens hovedkonklusjoner at «Rusland prioriterer regionen højt og vil demonstrere styrke gennem en aggressiv og truende adfærd, som vil medføre større risiko for eskalation end før set i Arktis».

Men hvorfor bruker den danske etterretningstjeneste ti sider, i tillegg til konklusjonen, på sikkerhetssituasjonen i Arktis? Og hvorfor mener de at risikoen for militær konfrontasjon i Arktis har økt, og ikke svekket, som en følge av Russlands militære ressursbruk i krigen mot Ukraina?

Grønland

Det første svaret på dette er høyst synlig, og heter Grønland. Ikke bare er dette en gedigen dansk arktisk øy, det er også ei øy med en helt avgjørende strategisk betydning i forholdet mellom Russland og USA. Raketter fyrt av i Russland mot USA skal både oppdages og avskjæres over Grønland.

Men Danmark har flere interesser i nord, og det er her etterretningstjenesten finner nytt krutt. Sammen med Russland og Canada har Danmark søknader inne i FN-systemet som knytter seg til rettigheter i Polhavet.

Fram til nå har dette vært betraktet som en ordinær og fredelig søknadsprosess. Men det er også en prosess som tar tid. Så lang tid at dansk etterretning i «Udsyn 2024» åpner for at Russland ensidig kan erklære disse havområdene som sine. 

«Hvis Rusland alligevel begynder at håndhæve suverænitet over havet nord for Rusland i strid med FNs Havretskonvention», heter det i rapporten, «vil det få alvorlige konsekvenser for sikkerhedssituationen i Arktis og skabe stor risiko for væbnede sammenstød.»

Skarpere tone

Dette er en betydelig skarpere formulering enn den som ble brukt for bare et år siden. Også da pekte dansk etterretning på mulighetene for en konfrontasjon, men bare dersom Russland mente at militære danske fly og skip befant «sig nær særligt sensitive militære lokationer og kapaciteter» på russisk side. 

Ordlyden og analysen er altså helt annerledes i årets rapport. Nå er det nærvær i internasjonale havområder som bekymrer.

Væpnede sammenstøt, altså, hvis Russland ikke lenger har strategisk interesse av å vente på avgjørelsen i FN, og i stedet ensidig erklærer havområdene som russisk. Militære konfrontasjoner fordi verken Danmark, Canada eller resten av vesten, vil akseptere en slik annektering.

Ny og alvorlig

Det er en ny og alvorlig situasjonsbeskrivelse. Og siden dette skrives i en dansk etterretningsrapport, noe Nato og USA forbereder seg på. Slike rapporter skrives ikke i et nasjonalt vakuum.

Tidligere har vestlig etterretning, militære og politiske ledere nøyd seg med å peke på faren som kan oppstå ved uhell og misforståelser, eller som en såkalt spillovereffekt fra Russlands krig mot Ukraina.

De danske nyttårsrakettene peker på en helt annen mulig årsak til militær konflikt i nord. 

En lokal årsak. Enn så lenge høyst teoretisk.

Jeg skulle som sagt skrive noe håpefullt på veien inn i et nytt år. Håpet er der. Og det må vi aldri slippe taket i.

Godt nytt år.