Forsker på de arktiske konferansene: – Samler en arktisk elite

Read in English.

Forsker ved Nord universitet, Beate Steinveg, har forsket på arktiske konferanser og hvilken påvirkning de har på politikk og styring i Arktis.

Hun har i all hovedsak forsket på Arctic Circle Assembly i Reykjavik og Arctic Frontiers i Tromsø. 

2024-versjonen av den førstnevnte ble arrangert i forrige måned og samlet over 2000 forskere, politikere, næringslivsaktører og andre med interesse for Arktis.

Der deltok Steinveg i et panel hvor formålet var å ta et metablikk på hva som skjer på disse konferansene og snakke om det på konferansen, forteller hun.

Steinveg startet arbeidet med sin doktorgrad i 2016 ved UiT Norges arktiske universitet i Tromsø. Målet var å se på megakonferansene Arctic Circle Assembly og Arctic Frontiers og hvordan de passer inn i det arktiske regimekomplekset, og spesielt deres rolle i forhold til Arktisk råd.

– Det skjer mye mer enn man på overflaten skulle tro. Hvis man følger det over tid, har disse konferansene en veldig sterk funksjon for en rekke aktører i Arktis, sier hun i et intervju med High North News. 

Viktig arena for ikke-arktiske land

Forsker ved Nord Universitet, Beate Steinveg. (Foto: Birgitte Martinussen)

Hun sier at konferansene er spesielt viktige for ikke-arktiske land som står utenfor Arktisk råd. Selv om de er observatører i rådet, har de ikke en betydningsfull stemme i diskusjoner og kan ikke delta i beslutningsprosesser.

– Men på konferansene får de en stor plattform hvor de kan fremme sine ideer og syn på regionen, på godt og vondt, sier hun.

Hun peker på åpningssesjonen på årets Arctic Circle Assembly. Der var Kina den andre taleren, før USA.

– Det er den rollen konferansene har tatt. Alle er likestilte, uansett om de er arktiske eller ikke. Myndighetene i arktiske stater har vært skeptiske til det, også Norge.

– For eksempel har Norge lenge avstått fra å sende "høynivå" politiske representanter til Arctic Circle. Dette gjaldt også andre stater i begynnelsen. Mitt inntrykk i senere tid, er at man har innsett at det er viktig å være tilstede for å følge med på hva som skjer og blir sagt. Uten at man nødvendigvis har et ønske om å legitimere konferansene. 

– Norge er for eksempel veldig påpasselig med å understreke at Arktisk råd er den primære samarbeidsplattformen i regionen

Hun mener at konferansene er en viktig arena for ikke-arktiske stater å kommunisere til arktiske stater hva de vil i regionen uten at det blir for mye oppstyr.

– Kina prøver med jevne mellomrom å teste grensene og toleransen til de arktiske landene, legger hun til og fortsetter:

– De har ingen betydningsfull rolle i Arktisk råd og disse konferansene blir et veldig viktig supplement for dem. Og de arktiske landene blir da nødt til å være til stede, for å korrigere de perspektivene som kommer utenfra og passe på at dialogen er på deres premisser og tilstrekkelig ivaretar urfolks hensyn, og slike ting.

Politisk påvirkning

Hvilken politisk påvirkning kan du se at disse konferansene har?

– Hvis man ser over tid kan man se at initiativer som er blitt lansert på disse arenaene, spesielt på Arctic Circle, gradvis presses ut i et større bilde. 

Hun forteller at det kanskje beste eksempelet på politisk påvirkning er Alaska-senatoren Lisa Murkowski. 

– Hun er ganske alene i USA om å vektlegge at USA er en arktisk stat, så hun har brukt disse plattformene aktivt til å presse på for å få mer oppmerksomhet rundt Arktis, også i USA.

– Konferansen Arctic Encounter i Alaska er også viktig i USA for å få Washington og sentrale myndigheter til å trekke oppmerksomheten nordover, forklarer hun.

– Det samme kan man nok si om Arctic Frontiers i Norge. En slik stor og årlig happening i Tromsø holder de arktiske spørsmålene i live. Disse konferansene bidrar til å holde et fokus nordover, som jeg tenker er viktig.

En arktisk elite

Å delta på slike konferanser har en ganske høy prislapp. Hvilke stemmer blir egentlig hørt?

– Ólafur Ragnar Grímsson, leder av Arctic Circle, beskriver Arctic Circle som et "åpent demokratisk telt". Det har han gjentatt siden 2013. Og ja, det er åpent og demokratisk, folk kan stille spørsmål, men hvor åpent og tilgjengelig er det egentlig?

Steinveg forteller at spesielt unge mennesker kan være frustrerte fordi konferansene ikke er 100 prosent åpne. 

– Det er kjempedyrt å delta og det er kjempedyrt å reise dit, så man får en slags arktisk elite som samles, og det er ofte de samme folkene som reiser rundt på de samme arenaene, sier hun.

Hun refererer til et intervju hun gjorde til doktorgraden sin: Det er ikke slik at hvem som helst fra gata kan gå inn. 

– Det er de med finansielle ressurser, tid og som er i en posisjon av en eller annen form for makt eller innflytelse som har anledning til å reise dit.

– Når det er sagt, har konferansene prøvd å bli flinkere til å inkludere unge og urfolksperspektiver. Det syns jeg de har lyktes til en viss grad med, selv om de ikke er helt i mål.

Hun peker på at for ti år siden kunne det sitte et helt panel å snakke om urfolksspørsmål uten at urfolk var representert. Det kunne aldri skjedd i dag, mener hun.

– Men igjen, urfolksrepresentantene som har råd og tid til å reise dit, er ikke nødvendigvis representative for hele sitt samfunn og det er igjen de med makt og ressurser. Så det er en ganske alvorlig silings-mekanisme som skjer her.

– Dette er et problem for 'det demokratiske teltet', konstaterer hun. 

Vitenskapsdiplomati

Hvilken betydning har konferansene for vitenskapsdiplomatiet?

Steinveg forteller om doktorgradsintervjuene med folk som kan huske den kalde krigen. Konferansene var da en viktig felles møteplass for uformelle samtaler. Den funksjonen tror hun har fått en gjenoppblomstring i dag.

– Det er viktig at folk har slike arenaer hvor de kan snakke mer uformelt på et lavere nivå, der det ikke er så mange regler og forpliktelser som i formaliserte fora, sier hun.

Men Steinveg tenker at det også må vurderes om det er en slags fare for at vitenskapen blir for viklet inn i politikken. 

– Vitenskapen skal være fri og åpen og uten føringer, men hvis det blir for mye vitenskap for diplomatiet, at man hele tiden har et mål om å fore forskning inn i politikken, eller hvis politikerne skal legge føringer etter hva slags forskning de liker og ikke liker, så har man et stort problem. 

– Derimot har politikerne en tendens til å fly inn, holde sin keynotetale og fly ut igjen, så hvor mye de får med seg av det som skjer av vitenskapsformidling er uklart og jeg vil anta at det er i veldig liten grad.

Hun fremhever at konferansene har blitt bedre også på dette feltet. De inkluderer politikerne i flere panel og 'tvinger' dem til å bli litt lengre. 

– Men det er fremdeles en vei å gå. På mange tema som for eksempel klima, er alle fakta og forskning tilgjengelig på konferansen, men steget mot politisk handling mangler. 

Klimaavtrykk

Forskeren sier at den store elefanten i rommet er konferansenes klimaavtrykk.

– Spesielt disse forumene som Grimsson har etablert rundt omkring i verden, som i India og Abu Dhabi, gir ikke helt mening i mine ører. Det ville vært en stor fordel å finne en mer effektiv måte å gjøre dette på.

Hun syns det er viktig at det fins fysiske møteplasser, men konkluderer med at dette kan effektiviseres.

– Det er de samme folkene som flyr rundt og snakker om de samme tingene på forskjellige plasser i verden. Det skjer ting og det kommer noe ut av dette, men prosessene er trege, så jeg tror man kunne med fordel skalert ned på antall og frekvens på konferansene og heller prøvd å effektivisere hvordan man jobber med å få konkrete utfall av dem.