Arne O. Holm mener: De klør seg i hodet og lurer på hva som skjer i knøttlille Norge – med god grunn
Den kjente romeren Marcus Porcius Cato avsluttet alle sine taler med at «for øvrig bør Karthago ødelegges», kanskje historiens mest kjente kjepphest. (Photo: Scan from 19th century book, Public domain, via Wikimedia Commons)
Kommentar: Det finnes ulike måter å forholde seg til krig i Europa og en nyvalgt, proteksjonistisk amerikansk president med diktatoriske ambisjoner. En metode er å styre mot regjeringskrise og alenegang. Ikke rart europeiske demokratier klør seg i hodet, og lurer på hva som skjer i den knøttlille nasjonen Norge. Et land avhengig av internasjonalt samarbeid.
Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mens kjepphester for lengst har gått av moten som leketøy for barn, er det fortsatt et viktig redskap for politikere. Problemet med å ri kjepphester er at de stenger både for utsikt og innsikt. Derfor er kjepphestene stort sett forbeholdt politikere med egen navle som utkikkspunkt.
Historiens kanskje mest kjente kjepphest sto den romerske offiseren Marcus Porcius Cato for.
Uansett tema
Som medlem av det romerske senatet, vi er tilbake til et par hundre år før vår egen tidsregning, avsluttet han alltid sine taler med at «for øvrig mener jeg Karthago bør ødelegges».
Uansett tema.
Drøyt et par tusen år senere lever kjepphestene i beste velgående.
Forbeholdt politikere med egen navle som utkikkspunkt.
I snart tre år har Nato og EU kjempet på Ukrainas side etter angrepet fra Russland.
I noen uker har Nato og EU også kjempet mot Donald Trump. I tillegg til å skape usikkerhet om viljen til å støtte Nato, har han påført vestlige alliansepartnere utrygghet gjennom gjentatte trusler om alt fra økte tollsatser, forsterket proteksjonisme og trusler om å utvide USAs grenser.
Valgseieren har også tilført ytterligere en dimensjon til et stadig svekket Europa. De superrike, altså ikke bare de rike, har fått plass i presidentens administrasjon. Herfra sender de daglig angrep på vestlige demokratier og hyller den ytterliggående europeiske høyresiden.
Trues fra øst og vest
Europa trues altså både fra Russland i øst og USA i vest. Svaret fra de fleste europeiske land er å slutte rekkene for å stå sterkere.
Forleden kunne du lese i denne avisen at en av EU-kommisjonens visepresidenter, Rafaelo Fitto, er på besøk i Finland. Kort fortalt handlet besøket om hvordan EU best kunne bidra til å styrke det Finlands statsminister Petteri Orpo kaller livskraften ved Finlands grense til Russland.
Hyller den ytterliggående høyresiden.
Norge går motsatt vei. Med Senterpartiet i regjering settes alt inn på å holde EU utenfor Norge, og Norge utenfor EU.
Der EU sammen med Finland ser livet på grensa til Russland som en sikkerhetspolitisk utfordring, er Norges svar ei stortingsmelding om beredskap hvor sikkerhetspolitikk i all hovedsak erstattes av tradisjonell distriktspolitikk.
Der EU vil investere tungt i finsk sikkerhet, tilbyr Norge gratis barnehager og nedskriving av studielån.
Stadig mer arrogant
Sett utenfra må det derfor fortone seg på grensen til absurd dersom en strid om fornybar energi fører til regjeringskrise i et demokrati på grensa til Russland.
Det handler om et direktiv vedtatt av EU så langt tilbake som i 2018, uten betydning for norske strømpriser, heller ikke for norsk kontroll over egen energipolitikk.
Vi oppfattes som stadig mer arrogant.
Det finnes rett og slett ikke argumenter som forsvarer et nei fra norsk side.
Bare kjepphester.
Som nasjon oppfattes vi som stadig mer arrogant på den internasjonale arena. Vi snubler videre i en historisk fortelling om selvråderett, mens den sikkerhetspolitiske og økonomiske situasjonen har gjort oss avhengig av internasjonalt samarbeid.
Marcus Porcius Cato fikk til slutt rett. Karthago ble ødelagt.
Venneløs og isolert.
