Leserbrev: – Dagens rovviltpolitikk er i ferd med å tilintetgjøre reindriftsnæringen

Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er rett og slett for mye rovdyr, som fører til store tap av reinsdyr. Jerven er en stor skadegjører og bestanden er på et uakseptabelt høyt nivå. Ifølge Rovdata ble det påvist 60 jervekull i Norge i 2021, en nedgang på tre kull sammenlignet med 2020, men fortsatt et betydelig høyere tall enn det nasjonale bestandsmålet på 39 årlige valpekull.

Jeg er i tett dialog med reindriftsnæringen og kjenner til at det også meldes om store tap av tamrein, forårsaket av både kongeørn og havørn. Det forekommer ørneangrep på voksne simler, fjorårskalv og nyfødte kalver. Bjørn og gaupe påfører også reineierne tap av reinsdyr.

Mange reineiere føler at livsgrunnlaget deres smuldrer opp og at det er lite de kan gjøre for å påvirke situasjonen. Bestandsmålene som er fastsatt av Stortinget kan de ikke gjøre noe med. Skadefellingstillatelser er det vanskelig å få, spesielt når det gjelder ørn virker det som en umulighet fordi det kreves at reineier peker ut akkurat den ørna som er skadevolder.

Det finnes heller ingen tiltak som regulerer ørnebestanden, noe som fører til at bestanden kan vokse fritt.

Reindrift er en egen livsstil, der reineiere bruker veldig mye tid på sine dyr, gjennom gjeting, tilsyn, flytting, merking og lignende. Reineiere gjør mange tiltak for å forhindre tap til rovdyr. Reineiere gjeter flokken, med en mer intensiv gjeting spesielt om våren under kalvingstiden. Dette er en vanskelig balansegang, der man på den ene siden ønsker å unngå tap til rovvilt, men samtidig er avhengig av å gi simlene nok ro.

Det er også forsøkt andre tiltak, som å ha flokken i gjerdet under kalving eller flytting av flokken til andre områder hvor det er mindre rovvilt. Men, økt gjeting og andre tiltak er ikke nok. Reineiere opplever fortsatt at mange av reinsdyrene deres blir drept av rovdyr. Rovviltpolitikken som føres i Norge skaper en utrygg situasjon, fortvilelse og store psykiske påkjennelser for reindriftsutøvere.

Gjennom kontakten jeg har med reindriftsnæringen kjenner jeg til at mange reindriftsungdommer er i ferd med å miste troen på reindrift som en fremtidig levevei.

Nylig ble vi kjent med situasjonen til en reindriftsutøver i Nordland som står i fare for å avvikle drifta. Statsforvalteren har sendt varsel om at de vurderer å avvikle drifta, og med det også «ulovlig gjøre» reindriften ved å frata vedkommendes siidaandel. Grunnen til dette er at reintallet til reineieren er for lavt. Ifølge reindriftsloven må en siidaandel avvikles hvis den har hatt et reintall på under 50 i fem år.

Dette er et skrekkeksempel på hva dagens nasjonale rovviltpolitikk kan føre til. Det er en urettferdig situasjon for reineiere, da det er staten som i utgangspunktet legger opp til en rovviltpolitikk som fører til store tap, for deretter å true med å tvangsavvikle reindrifta når reintallet kommer under et visst nivå. Det fremstår som en ond sirkel man ikke har mulighet å komme seg ut fra.

Dagens rovdyrforvaltning er ikke i tråd med statens folkerettslige forpliktelser, noe tilfellet fra Nordland med tydelighet viser. Dersom en reineier på grunn av store rovvilttap må avvikle sin drift, vil det være en nektelse av vedkommendes rett til kulturutøvelse.

Jeg vil understreke at det ikke bare er Bernkonvensjonen som har betydning i rovviltforvaltningen, men også folkerettslige bestemmelser om urfolksrett. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) som Norge har forpliktet seg til, er inkorporert i Norsk lov ved menneskerettsloven av 1999.

Konvensjon om sivile og politiske rettigheter slår fast at i de stater hvor det finnes minoriteter, skal ikke disse minoritetene nektes retten til å utøve og dyrke sin kultur og religion.

I Beaiveálgu-erklæringen som utgjør den politiske plattformen for det nye flertallsamarbeidet på Sametinget, ønsker vi å jobbe for å redusere rovviltbestandene i tråd med bestandsmålene, og at beitenæringenes tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskap skal brukes i rovviltforvaltningen.

Jeg vil videre også jobbe for at forebyggende tiltak og skadefelling kan iverksettes raskt og effektivt med tilgjengelige hjelpemidler. Sametingsrådet ønsker å åpne opp for uttak av ørn som forebyggende tiltak i småfe- og kalvingsområder.

Sametinget har i flere år prøvd å endre den nasjonale rovviltpolitikken og få ned rovviltbestandene, uten å møte forståelse fra beslutningstakerne. Men vi akter ikke å gi opp. Jeg har stor tro på at de nye folkevalgte på Stortinget og regjeringen respekterer den tradisjonelle og erfaringsbaserte kunnskapen som blant annet bønder og reineiere innehar, og med det lytter mer til beitenæringene.

Ifølge Hurdalsplattformen skal det føres en mer restriktiv rovdyrpolitikk. Det er det et stort behov for. Sametinget vil invitere til møter med myndighetene og reindriftsnæringen for å finne løsninger som kan snu utviklingen i Nordland og i landet for øvrig, ellers er jeg dypt bekymret for reindriftsnæringens fremtid.