Apollo, please return to base!
Statoil setter i disse dager i gang med det som vil bli verdens nordligste leteboring. Mandag ble boreriggen Transocean Spitsbergen bordet av 15 aktivister fra Greenpeace etter at Miljødirektoratet omgjorde vedtaket om å utsette boreplanene på det omstridte Hoop-feltet i Barentshavet, sør-øst for Bjørnøya etter at boreløyvinga tidligere var blitt påklaget av miljøorganisasjonen. Boringen er i direkte konflikt med naturverdiene langs iskanten og norske klimamål.
I samarbeidsavtalen mellom regjeringen og KrF og Venstre slås det fast at det ikke skal foregå boring ved iskanten. Helt siden da har det hersket uenighet om hvor iskanten lå. Som et ledd i denne prosessen ble Polarinstituttet gitt i oppdrag å lage en ny definisjon av iskanten. Polarinstituttets arbeid ble levert tidligere i vår og viser maksutbredelse av isen over en 30-årsperiode.
På tross av dette velger regjeringen å tillate leteboringer kun 25 kilometer fra iskantsonen slik er definert av våre fremste polarforskere. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft uttalte mandag at boringen på Apollo-brønnen ikke var i strid med gjeldende politikk.
Skal regjeringen velge å lytte til kunnskapen kun der det passer?
Barentshavet er blant verdens mest produktive havområder. Iskantsonen står i en særstilling som et særlig verdifulle områder og er leveområder for lodde, polartorsk, sjøfugl og sjøpattedyr. Det er ingen grunn til å tro at konflikt nivået mellom natur- og næringsinteresser vil bli noe mindre i tida framover etter at regjeringen tidligere i år foreslo å åpne flere områder enda lengre nord i Barentshavet gjennom 23. konsesjonsrunde. Det er vel kjent at oljevernberedskapen i nord i beste fall er mangelfull.
Tida er forbi da nordområdepolitikk bare var symbolpolitikk. Det begynner å bli alvor og de avgjørelsene som fattes nå kan ha ødeleggende konsekvenser for noen av våre aller mest sårbare og verdifulle økosystemer.
I sin høring til 23. konsesjonsrunde framhever Polarinstituttet de unike naturverdiene som finnes ved iskantsonen, men det pekes samtidig på store kunnskapshull. Bellona argumenterer for at man må vente med å åpne nye områder gjennom 23. konsesjonsrunde før man har oppdatert kunnskapsgrunnlaget for forvaltningsplanen i 2015.
Iskantsonen må beskyttes mot oljeutslipp. Bellona og de andre miljøorganisasjonene har argumentert for en buffersone på 100km fra maksutbredelsen av iskanten der det ikke kan tillates petroleumsvirksomhet. Det har allerede blitt tildelt lisenser på Hoop. På mange måter kan man si at skaden allerede har skjedd, men Apollo må ikke stå som et eksempel til etterfølgelse. Det kan være lurt å være etterpåklok.
Er det de miljøfaglige rådene eller oljeindustrien som skal bestemme hvor grensa for norsk oljevirksomhet i Nordområdene går? Skal vi verne om Arktis, så kan ikke oljeindustrien få i både pose og sekk. Regjeringen gjør seg selv en bjørnetjeneste når de lar punktene i samarbeidsavtalen være et tolkningsspørsmål etter hva som skulle være mest beleilig. Det er på tide at de tar innover seg at forsvarlig klimapolitikk og forsvarlig nordområdepolitikk handler om å sette grenser, også for norsk oljeindustri.
Statoil reagerte mandag på aktivistenes boring av Transocean Spitsbergen med å kalle det både uansvarlig og ulovlig. Bellona ønsker å minne Statoil på at det ikke er Greenpeace-aktivister som representerer det store risikobildet for deres operasjoner i Arktis. Om det er noe som skal kalles uansvarlig så er det Statoils leteboring på Apollo, i umiddelbar nærhet til naturreservatet Bjørnøya og det biologiske mangfoldet i iskantsonen.