Kronikk: Klokken tikker: Den internasjonale plastavtalen på hjemmebane

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det er spennende tider for alle oss som er mot plastforsøpling. Denne uken er representanter fra 170 land i Busan, Sør-Korea for å sluttføre forhandlingene mot en global juridisk bindende avtale for å få slutt på plastforsøpling.

Avtalen forplikter stater til konkrete tiltak for å bekjempe vår tids synligste og raskest voksende miljøkrise.

Plastavtalens betydning for Norge

Plastavtalen vil i stor grad handle om sirkulærøkonomi. Her er Norge en sinke, til tross for at vi gikk i bresjen for å få til en global plastavtale. Plasten i utrangerte fiskeri- og akvakulturredskaper må gjenvinnes eller resirkuleres.

Norge har allerede et godt regelverk for å håndtere avfall i havnene, men myndigheter og næringsaktører er på etterskudd når det gjelder oppfølgning og håndhevelse.

Med en internasjonal plastavtale må handling følge ord, og vi må – blant mye annet - få på plass avfallsinfrastruktur i fiskerihavner.

Lettere sagt enn gjort

Først og fremst må vi med koordinatpresisjon vite hvor de forskjellige havnene er. Det er første skritt for å kunne estimere omfanget av avfall og søppel i hver havn, og hva som allerede finnes av avfallsløsninger.

Om informasjonen hadde vært lett tilgjengelig, ville det være enkelt for myndigheter å få tilgang til registerdata og kart, noe som i utgangspunktet skulle være ukomplisert.

I 2010 undersøkte det europeiske sjøsikkerhetsbyrået European Maritime Safety Agency avfallsinfrastrukturen i norske havner, og konkluderte med at det var store mangler. Alle norske havner ble pålagt å ha avfallsløsninger innen 2014.

I 2015 undersøkte EU på ny norske havner. Tilsynsmyndigheten (EFTAs overvåkningsorgan) konkluderte med at det fortsatt var store mangler, og kommenterte at det blir ikke resultater bare ved å lage reguleringer, innforstått med at det må også håndheves.

EFTA-rapporten opererte med hele 4443 fiskerihavner i Norge, noe som fremstår merkelig all den tid det er under 6000 registrerte fiskefartøyer.

Som kontrast, i kystinfo.no, som drives av Kystverket under Nærings- og fiskeridepartementet, er det registrert 765 fiskerihavner. I ettertid har vi prøvd å finne ut av hvor EFTAs overvåkningsorgan hadde tallmaterialet sitt fra, uten å lykkes.

Tall til forvirring

I FNs havforskningstiår vektlegges tilgang på dataåpenhet og kunnskapsdeling, og betydningen av samarbeid mellom sektorer.

Vi brukte offentlig tilgjengelige data for å lage kart over fiskerihavnene, tiltenkt myndigheter, næringsaktører, avfallsselskaper og andre som bidrar til å redusere plastforsøpling. Det viste seg at registrene var unøyaktige. 

I Brønnøysundregistrenes oversikt er det 345 næringsaktører i kategorien “drift av havner og kaianlegg”.

Da vi filtrerte på geografi, så vi ut fra lokalkunnskap at selv om Vengsøy i Troms er et aktivt fiskemottak og fiskerihavn, er foretaket registrert kun i kategorien “produksjon av saltfisk, tørrfisk og klippfisk”.

Men Vengsøy burde også vært registrert som havn i Brønnøysundregistrene, med behov for lovregulert avfallsløsning.

Tall i sanntid 

Norges Råfisklag har tett kontakt med næringsutøvere i fiskerihavner og -mottak i sitt virkeområde fra Finnmark til Nordmøre. Det er 269 mottak av alle brukstyper i virkeområdet.

Råfisklaget får fortløpende innrapportert digitale opplysninger for aktivitet på fiskemottak; informasjon om fartøyet som leverer, hvem som kjøper fangsten og fangstsammensetningen.

I vår kartøvelse ble data fra Norges Råfisklag kombinert med data fra Brønnøysundregistrene og Kystinfo. Kartet under viser fiskerihavner i Troms basert på registrene til kystinfo.no (blå), Brønnøysundregistrene (rød) og Norges Råfisklag (grønn).

Med lokalkunnskap ser man feil i kartet. I følge kystinfo.no er det havn på øya Røssholmen utenfor Kvaløya i Troms. Riktignok var det stor fiskeriaktivitet på Røssholmen i «gamle dager», med salteri, landhandel og rorbuer fra slutten av 1800-tallet, og rundt 60 innbyggere.

Etter hvert ble fiskerihavnen større, med ringvirkninger som bolighus, bakeri, trandamperi, fjøs, og husrom for sesongarbeidere. Det skulle ikke vare. De siste Røssholmen-beboerne flyttet i 1960, og øya har siden vært ubebodd. I januar 1975 raste brygga sammen i en storm.

Likevel er det fortsatt registrert havn på Røssholmen. Det samme gjelder Øyfjordvær på Senja, tidligere en aktiv fiskerihavn, men fraflyttet og ubebodd siden 1960. Men ifølge kystinfo.no, er Øyfjordvær en aktiv havn i dag.

Og omvendt, Senjahopen er en aktiv fiskerihavn, men ikke ifølge kystinfo.no. Denne type feilkilde gjelder for hele Norge.

Oppsummert

Norge mangler pålitelige data om havner for å kunne oppfylle lovbestemte forpliktelser og utarbeide tiltak for å bli kvitt plastforurensningens kvelertak. Vår kartøvelse viser at offentlige registre er unøyaktige og uharmoniserte.

Uten en felles registreringsnorm risikerer man uforutsigbare og upålitelige data. Harmonisering av registre er avgjørende for at Norge skal kunne oppfylle både eksisterende og kommende krav.

Når vi kommer dit at datagrunnlag for havneoversikter er pålitelige, er det bedre muligheter for å utforme treffsikre løsninger for avfallsbehandling i fiskerihavner.

For å kunne handle i samsvar med forpliktelsene som vil følge av den internasjonale plastavtalen, oppfordrer vi ansvarlige myndigheter til å gå gjennom kildemosaikken og revidere registreringssystemenes koder og kategorier.

Da kan næringsaktørene bli bedre i stand til å bidra til samstemt registrering av sine aktiviteter. På den måten kan vi etablere målrettete, sirkulære avfallssystemer i norske fiskerihavner.

Som aktør tett på havnæringene, er Senter for hav og Arktis åpen om dataene vi har, i tråd med havforskningstiårets prinsipper. Våre kart, registerbruk og metoder er offentlig tilgjengelig informasjon.

Blant annet ved hjelp av kart tilbyr vi offentlige myndigheter, næringsaktører og andre interesserte tilgang til våre data.