Kronikk: Kanskje vi nå kan få på plass obligatoriske avfallssystemer i små fiskerihavner?

Det finnes mange FN-dager som markerer verdens problemer og ulikheter, blant andre verdens miljødag, internasjonal dag for urfolk, internasjonal dag for utdanning, den internasjonale holocaustdagen, og verdens dag for sosial rettferdighet, for å nevne noen. 

Nå har FN, på initiativ fra Estland, etablert en ny internasjonal årlig dag: World Cleanup Day - den internasjonale ryddedagen. Den arrangeres for første gang fredag 20. september 2024, med Norge som vertskap.

Lanseringen er lagt til Tromsø, nærmere bestemt på Framsenteret, byens stolte arktiske forskningssenter. Temaet er «Arktiske byer og marin forsøpling». FN-dagen hjelper oss å rette enda sterkere søkelys mot behovet for å rydde opp i den forsøplingen vi selv har forårsaket.

I Arktis må vi være særlig årvåkne: Arktis er en hotspot for marin plastforsøpling og annen forurensning, som ender sin ferd i Arktis, der det blir liggende til evig tid.

Det er en tillitserklæring og ære å få være vertsted for en ny FN-dag. Det forplikter. Nå kan og bør Norge ta sjumilssteg og gjøre enda flere ambisiøse ord om til betydningsfulle handlinger.

Siden lanseringen av World Cleanup Day er i Tromsø, bruker vi vår erfaring fra Tromsøs stolte fiskerihavner som eksempel på hvor problematisk det kan være å etablere fornuftige avfallshåndteringssystemer.

I havnene er det et påfallende behov for gode avfallssystemer for å bekjempe marin forsøpling. 

Kan bremse marin forsøpling i Arktis

Det meste av verdens plastavfall forblir på land, mens seks prosent ender som marin forsøpling. Det høres ikke så mye ut, men det er enorme plastsøppelmengder.

Dette er særlig merkbart i Arktis, med plastsøppel som kommer flytende fra elver og med havstrømmer fra andre verdensdeler. Minst like alvorlig er plastsøppelet vi produserer selv, blant annet fra fiskeri- og havbrukssektorene.

Logikk, sunn fornuft og erfaring tilsier at god avfallshåndtering i havner vil gi mindre forsøpling.

Den internasjonale plastavtalen?

World Cleanup Day må ses i sammenheng med den pågående internasjonale forhandlingsprosessen mot en internasjonal juridisk bindende plastavtale, som etter planen skal sluttstilles i år.

Avtalen vil forplikte Norge på en rekke områder, for eksempel vil den regulere avfallshåndtering i havner, sirkulærøkonomi og produsentansvar. 

Det er alltid noe å vente på, men når det gjelder tiltak for å få slutt på forsøpling er det en god start å handle mens man venter. Senter for hav og Arktis og REV Ocean er blant flere aktører som har påpekt at Norge allerede har et godt regelverk for å forhindre forurensning av havet.

En brems for å iverksette regelverket er at ansvaret for god avfallshåndtering og infrastruktur er fordelt på (for) mange aktører, noe som til tider gir beslutningsvegring, uklar rolleforståelse, og ansvarspulverisering.

For mange kokker

Det er atskillig flere små fiskerihavner enn industrihavner i Norge. De små skal også ha god avfallsinfrastruktur.

Våre undersøkelser viser at det ofte vil være mer enn godt nok med containere som fiskerne har forutsigbar tilgang til, med gode sorteringsmuligheter og tydelige instruksjoner, og rutiner for transport til avfallsselskap, som er klare til å bruke avfallet i en sirkulærøkonomisk ramme.

Økonomi og kostnader er opphav til skepsis og motstand. Men oss bekjent er det ingen som har regnet på hva det vil koste å ha gode avfallssystemer, og det har vært få diskusjoner om hvem som skal ta den eventuelle regninga.

Det har heller ikke vært særlig diskusjon om alternativkostnaden 50 år frem i tid. Det vil si, hva koster det oss som samfunn og for miljøet hvis vi ikke får på plass gode avfallsløsninger nå?

Nok en gang overlater vi ansvaret for å løse eksisterende problemer vi i dag har god oversikt over, til generasjonene etter oss. 

I dag er Miljødirektoratet ansvarlig for det juridiske rammeverket rettet mot avfallshåndtering i fiskerihavner. Skipsavfallsdirektivet ble oppgradert i 2023, men det har så langt ikke ført til endringer i avfallsinfrastrukturen i små havner.

Andre ansvarlige er Statsforvalteren som med beskjedne ressurser skal samarbeide med alle relevante kommuner i fylkene. Kommunene skal samarbeide med havneansvarlige og til en viss grad redere, fiskerorganisasjoner og enkeltfiskere.

Men havneansvarlige skal også forholde seg til Statsforvalteren, avfallsselskaper og andre interessenter, som konsulenter og forskere. I tillegg har Sjøfartsdirektoratet en rolle, men da først og fremst med avfallshåndtering på båtene mens de er på havet, ikke på land.

Fiskeridirektoratet har ikke ansvar for avfallssystemer, men bruker sitt mandat til å påpeke hvem som har ansvar. Fiskeridirektoratet er tydelig på at de forskjellige ansvarshaverne må koordinere og samarbeide, noe de i liten grad får til.

Blant annet på grunn av knappe ressurser i kommuner og hos miljømyndigheter.

Vi kan ikke risikere å tape

De mange små fiskerihavnene langs norskekysten tar imot fangst og tilbyr tjenester til fiskebåter. De er utsatte for ekstreme værforhold, utfordrende tilgjengelighet, store avstander og lav befolkningstetthet, ofte med lite tilfredsstillende infrastruktur.

Særlig i Arktis er det behov for skreddersydde løsninger for avfallssystemer.

Tromsø har gått høyt på banen når det gjelder å være klima- og miljøforkjemper. Nå er byen vertsted for en flunkende ny FN-dag. Allerede i 2018 bebudet Tromsø å bli en plastfri by. Så kan man si at det ikke har skjedd så mye i de sju små fiskerihavnene rundt om i storkommunen.

Det mangler ikke kunnskap, evne og vilje. Det mangler dedikerte ressurser og handlekraft.

Skjerpings!

All den rettmessige oppmerksomheten marin forsøpling har fått som vår tids store havkrise har ført til holdningskampanjer rettet mot fiskerne. Norges Fiskarlag er blant aktørene i fiskerinæringa som tar holdningsendringer på alvor, og deres kampanjer er virkningsfulle.

Fiskeflåten forsøpler fortsatt, men atskillig mindre for hvert år, og Fiskeridirektoratet ser positive virkinger i sine årlige opprensningstokt. 

Vi må ha i mente at behov for holdningsendringer ikke gjelder bare fiskerne. Avfallssystemer i fiskerihavner er noe som i utgangspunktet burde være en lavthengende frukt, og ansvaret er som sagt fordelt mellom flere aktører.

Mange kommuner har, i likhet med Tromsø, gode hoder og hjelpere som kan finne løsninger for havnene. Statsforvalteren og andre miljømyndigheter vet godt at de har et ansvar for å etterleve og følge opp det juridiske rammeverket, også ute i havgapet.

Det trengs en holdningsendring også i myndighetsorganer. Et godt sted å begynne er dedikerte ressurser med forutsigbarhet over år, etterlevelse og kontroll. 

Lokal handling gjør en forskjell når vi skal løse globale utfordringer, men det må samarbeid til, med andre offentlige og private aktører. Gjennom målrettete, koordinerte tiltak kan vi snu skuta, og forvalte vårt fantastiske Arktis på en bærekraftig måte.