Kronikk: La fiskerne få kvitte seg med plastsøppelet

Dette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.

Vi tror på det vi ser med det blotte øyet. Og når vi ser plastforurensning langs hele Norges kyst, er det åpenbart at vi har et problem som må løses. Det er skadelig for miljø, økosystemer, dyrehelse og vår egen helse. Fiskerne er en sentral del av løsningen hvis de får muligheten!

Opp mot 80 prosent av plastsøppelet langs norske strender og i norske farvann stammer fra norske kilder, hovedsakelig fiskeri og havbruk. Mye av det har ligget i havet og på strendene i flere tiår. Selv om havstrømmer bringer mye søppel fra andre deler av verden til våre nordlige farvann, står norske kommersielle fiskerier for rundt 380 tonn havplast på avveie per år.

Samtidig ryddes det i gamle synder: Årlig samles opp rundt 4000 tonn plastsøppel fra fiskeredskaper, godt hjulpet av mange fiskere som jobber iherdig med å samle opp havsøppel. Men det er fortsatt en stor jobb som må gjøres.

Selv om det er usikre tall for hvor mye plastsøppel som finnes i norske havområder, viser beregninger at det i Norge utskilles 8000 tonn mikroplast i året.

Norge er sterk pådriver for en global løsning av plastproblemet, i regi av FN. En internasjonal, juridisk bindende avtale for å få slutt på plastforurensning skal være ferdigstilt innen 2024. En slik global plastavtale er viktig, men vi trenger ikke vente på FN for å gjøre noe med problemet.

I og med at store mengder havsøppel stammer fra norske kilder, er det mye vi allerede kan gripe fatt i her hjemme. Blant annet hindre at fiskeriredskaper ikke kommer på avveie. I en sirkulærøkonomisk forståelse har vi innsett at redskapene ikke hadde trengt å ende som søppel.

For å sitere Maya Angelou (1928-2014): «Do the best you can until you know better. Then, when you know better, do better».

Nå vet vi bedre.

Det er mye å tjene på å håndheve det allerede eksisterende og omfattende lovverket. Blant annet slår Forurensningsloven fast at det som hovedregel er forbudt å forsøple. Internasjonale avtaler er nedfelt i norsk rett.

Artikkel 192 i FNs Havrettskonvensjon av 1982 fastslår at alle stater er forpliktet til å beskytte og bevare det marine miljøet. MARPOL-konvensjonen av 1978 regulerer utslipp og forurensning fra skip, herunder plast. OSPAR-konvensjonen av 1992 beskytter det marine miljøet i Nord-Atlanteren.

Og viktig for fiskere som vil gjøre en innsats: Det er lovpålagt å ha avfallssystemer i alle fiskerihavner. EUs Havneavfallsdirektiv av 2019 er nedfelt i Forurensingsforskriftene, Lov om skipssikkerhet og Forskrift om miljømessig sikkerhet for skip og flyttbare innretninger.

Selv om havstrømmer bringer mye søppel fra andre deler av verden til våre nordlige farvann, står norske kommersielle fiskerier for rundt 380 tonn havplast på avveie per år. (Foto: Else Welde/Senter for hav og Arktis)

Alle kommersielle fiskerihavner skal derfor ha godkjente avfallsplaner og avfallshåndteringssystemer. Det er stort sett på stell for store havner, og store fiskefartøyer som deltar i programmet Fishing for Litter nyter godt av velfungerende systemer for å bli kvitt egenprodusert avfall og søppel de samler opp i havet.

De fleste norske fiskefartøyer tilhører imidlertid kystflåten som leverer fangst i de mindre fiskerihavnene, og der mangler ofte gode avfallsløsninger.

Lovverket hjelper lite når det ikke etterleves og håndheves. Det europeiske sjøsikkerhetsbyrået har ved to anledninger evaluert norske fiskerihavner, og norske myndigheter har fått strekk når det gjelder iverksetting, etterlevelse og håndheving. Hovedbudskapet er at mange av de mindre fiskerihavnene som tar imot kystfartøyer må oppgraderes.

De mangler avfallsplaner og har dårlige, om noen, avfallssystemer.

Mange fiskere gjør en solid innsats, tar vare på eget avfall og søppel de finner i sjøen. De ønsker å håndtere utrangerte redskaper, eller annet søppel de fisker opp, på en god måte. For noen av dem går det sport i å ta med så mye søppel som mulig til land, for så å dessverre oppleve å bli møtt av mangelfulle og uforutsigbare avfallsløsninger.

De risikerer til og med å måtte betale for å levere andre sitt søppel. Det er meningsløst, virker mot sin hensikt og er insentiv for å kaste ting på sjøen.

Å utstyre havner med containere og sorteringsmuligheter er ikke vanskelig. Faktisk er det ganske overkommelig, og flere kommuner har allerede fått det til. Flekkefjord er et eksempel som fremheves av Norges Fiskarlag og fiskerne selv. Det lokale Fiskarlaget tok affære og inviterte kommune og fylkeskommune til samarbeid om avfallsløsninger.

De fant finansiering i Havbruksfondet, og fiskerne er fornøyde med avfallsløsningene. Båtsfjord havn i Øst-Finnmark er et annet eksempel, som mottar både store trålere og kystfartøyer. Her jobbes det målbevisst for å få på plass gode avfallsløsninger i en sirkulærøkonomisk ramme.

I Tromsø samarbeider kommune, avfallsselskaper, havneansvarlige, næringsorganisasjoner og forskere om å få på plass et avfallssystem i kommunens mange små fiskerihavner.

Så mens vi venter på 2024 og den globale plastavtalen, kan mye gjøres ved å håndheve og etterleve det lovverket vi allerede har. Mange vet bedre, og mye kan gjøres. Norge kan og bør styrke innsatsen mot plastforsøplingen ved å etterleve og håndheve allerede eksisterende lovverk, og sette kystkommunene i stand til å fjerne søppelet.

Ved å være i forkant av ytterligere pålegg som vi vet vil komme, kan Norge bli en rollemodell. 2023 bør bli året der norske kystkommuner får nødvendige rammebetingelser for gode avfallssystemer i fiskerihavnene sine.

Gjennom samarbeid mellom fiskere, avfallsselskap, kommunale og regionale myndigheter, næringen, organisasjoner og forskere kan vi bidra til å nå vårt felles mål: Null forsøpling og et levende hav.