Åpent brev til Russlands ambassadør til Norge: – Ingen fortjener flere minnesmerker

Herr ambassadør, jeg har alltid kalt deg ved tittel de gangene vi har møttes – av respekt. Du har besøkt min tidligere arbeidsplass, og ble selvsagt mottatt som forventet; med respekt. Jeg har fortsatt respekt for din stilling, ditt arbeide og din person.

Jeg har opplevd, at under våre møter, har vi behandlet hverandre med gjensidig respekt, du i rollen som ditt lands øverste representant i Norge, jeg i mitt noe mer beskjedne virke som norsk journalist.

Hver gang har jeg hatt inntrykk av å ha møtt en reflektert representant for det russiske folket, en ambassadør som selvsagt vil sitt lands beste, men som også har egenskapen til å lytte til andre. Jeg både tror og håper mine inntrykk var korrekte.

Herr ambassadør; Jeg har flere ganger stått ved noen av de sterke minnesmerkene som finnes i Russland (og for så vidt i Hviterussland, Ukraina og andre selvstendige stater), minnesmerker over Den store fedrelandskrigen - det vi i Norge kaller Andre verdenskrig.

Jeg har stått skulder ved skulder med russiske og norske venner, og kjent tårene komme ved minnene om de umenneskelige lidelsene, og om den utrolig sterke motstandskraften, disse minnesmerkene er symboler på.

Over 80 år etter Den store fedrelandskrigen virker minnene og minnesmerkene fremdeles som åpne sår – men også viktige påminnelser om hvilke lidelser kriger påfører mennesker. Skyldige som uskyldige. Og de vitner om at motstandskamp nytter.

I skrivende øyeblikk er ditt fedreland, herr ambassadør, i ferd med å påføre deres nære nabo, Ukraina, like sterke minnesmerker. De vil ikke forvitre på kortere tid enn de gamle.La meg, herr ambassadør, dvele litt ved den retorikk som for øyeblikket benyttes fra maktsenteret i ditt fedreland. Og la meg holde på begrepet Fedreland.

Hvis jeg skal tolke språket, så er «Faderen», Russland, bekymret over oppførselen til avkommet, den opportunistiske datteren, Ukraina.

Hun har, mot Faderens vilje, flørtet med naboen på andre siden av gjerdet. Og det er en nabo Faderen ikke har særlig til overs for. Det ligger generasjoners nabokrangel til grunn for mistilliten mellom Faderen og naboen.

I denne sammenhengen trenger vi egentlig ikke dvele så mye ved hvem som i realiteten har skyld eller ansvar for den dårlige stemningen. Det er nok å konstatere at den er det – dårlig.

Men, herr ambassadør, forsvarer dette dårlige forholdet, og datterens mer eller mindre uskyldige flørt, at Faderen tar sin egen datter med vold? At han tar livet av hennes egne barn? At han jevner med jorden hennes eiendeler og eiendommer? At han driver henne og hennes til flukt?

Hverken du eller jeg, herr ambassadør, vil ha noen sympati med en slik form for oppdragelse. Æresdrap på nære slektninger, enn si på noen, er ikke en farsfigur verdig.

Jeg vet, herr ambassadør, at du har tilgang til åpne nyhetskilder. Og jeg vet, at du vet, at det samme har ikke dine landsmenn hjemme i Fedrelandet. Du, herr ambassadør, er ditt lands øyne og ører i Norge. Du er Russlands representant i mitt hjemland.

En ambassadør er et sendebud, en observatør og en rapportør, og – håper jeg – en rådgiver. Hva som står i dine rapporter til Fedrelandet, vet bare du og mottageren. Men jeg gir meg selv lov til å håpe.

Håpe at du bruker din posisjon som observatør og rådgiver, dine øyne og dine ører - og din munn – til å gjøre ditt ytterste for å hindre at ukrainere - ditt søsterfolk - i kommende generasjoner skal få utallige nye minnesmerker å begråte.

Det har ingen fortjent.