Arne O. Holm mener Alle vil noe i nordområdene, men hva vil de egentlig?
Sett fra gatenivå i Roma er det uendelig langt til Arktis. Men likevel ikke lenger enn at europeiske og italienske politikere vil løse klimakrisen ved å regulere industrien i Arktis heller enn sin egen. (Foto: Arne O. Holm)
Sittende fast i biltrafikken i Roma blir tanken ekstra påtrengende. Men først en tur hjemom vår egen politiske virkelighet.
Nordområdene tildeles fortsatt et eget kapittel i enhver ny regjeringsplattform, og den nye regjeringen gjør ikke noe unntak.
Forsterkes og fornyes
Allerede overskriften i plattformen varsler «En ny giv i Nordområdene». Innsatsen skal «forsterkes og fornyes», og «den negative befolkningsutviklingen skal snus». Alt dette i kombinasjon med «en kraftfull satsing på tvers av flere sektorer». For å nå disse målene skal regjeringen henholdsvis «bidra, styrke, forsterke, ta initiativ til og videreutvikle» nordområdene. I tillegg er vi Norges viktigste «fredsprosjekt».
Lenger sør i Europa, i EU-hovedstaden Brussel, er de arktiske ambisjonene på det retoriske plan til forveksling lik den norske regjeringsplattformen. Arktis skal ifølge EUs nye strategi, som ble presentert tidligere denne måneden, være «trygg, stabil, bærekraftig, fredelig og økonomisk vellykket».
Vi har all grunn til å føle oss beæret over denne oppmerksomheten, denne velviljen, som blir oss til del.
På en fortausrestaurant Roma lurer jeg på hva ordene betyr.
Så sitter jeg på en fortausrestaurant i Roma, etter et foredrag om Arktis og nordområdene i den italienske hovedstaden, og lurer på hva ordene egentlig betyr.
Tvilen vinner
Selv når jeg graver meg til bunns i dokumentene som omgir oss, inn i kimen av det mulig konkrete, vinner tvilen over vissheten om hva som er de faktiske konsekvensene av retorikken.
EU er svært konkret når det kommer til spørsmål om olje og gassproduksjon i Arktis. Det skal ikke skje. Norge er like konkret i sitt svar. Når det kommer til olje og gass er det «business as usual».
Men er EUs tilsynelatende svært så offensive klimastrategi i Arktis annet enn et forsøk på å feie de store interne, europeiske klimakonfliktene under teppet?
Målet er ideelt, og for så vidt i tråd med FNs uttalte klimamål.
Et forbud mot olje- og gassproduksjon i Arktis er også helt i tråd med det ganske så håpløse slagordet som EU har gjort til en gjennomgangsmelodi i sin arktiske terminologi.
«What happens in the Arctic doesn’t stay in the Arctic.”
En forvirret omskriving
Den som kom på denne lett forvirrede omskrivningen av «What happens in Las Vegas, stays in Las Vegas», har forhåpentligvis tatt seg klekkelig betalt.
What happens in the Arctic doesn’t stay in the Arctic
Sannheten er jo snarere den motsatte.
Det som skjer i Europa, ender som regel i Arktis.
For det er nettopp EUs energibehov til sin egen industri som gjør det lønnsomt og ettertraktet å produsere olje- og gass i både den norske og russiske delen av Arktis. Og det er den samme industrien som bidrar til en oppvarming av Arktis, som i neste omgang vil ha konsekvenser for resten av verden i form av blant annet stigende havnivå.
Ønsker EU å stoppe olje- og gassaktivitet i nord sitter organisasjonen på verdens mest effektive våpen. De kan slutte å kjøpe den.
Intern kollisjon
Men her kolliderer de økonomiske interessene med miljøinteressene innad i et komplisert og byråkratisk EU. Derfor er det lettere å bli enig om å legge begrensninger på næringslivet i Arktis, enn på sin egen industri.
Det betyr ikke at EUs klimaengasjement ikke vil ha betydning på lengre sikt. Det betyr bare at de svulstige målene foreløpig erstatter reelle handlinger.
Den store arktiske utfordringen, en akselererende nedgang i folketallet, med både industrielle og sikkerhetspolitiske konsekvenser, finner ikke sin løsning verken i den norske regjeringsplattformen eller i EUs arktiske strategi.
Den forblir en ektefølt bekymring, som likevel ikke løses gjennom svulstige formuleringer og håpefulle visjoner.
