Arne O. Holm mener Arktis er en fortsatt en storfamilie, men tre av barna er sendt i skammekroken

Eller for å snu på spørsmålet: Bør Arktis vinne over EU?

Spørsmålene mitt er ledende men ikke villedende.

På en ellers fredfylt arktisk konferanse traff EUs nye arktiske strategi de olje- og gassproduserende landene i Arktis midt i lommeboka. Europakommisjonen ønsker å stoppe all utvinning av olje, kull og gass i Arktis.

Dyp arktisk splittelse

Forslaget fra EU, som tilfeldigvis ble lagt fram samtidig som Jonas Gahr Støres presenterte den norske olje- og gasstrategien i sin regjeringsplattform, avslører en dyp klima- og næringspolitisk splittelse mellom de åtte arktiske statene.

Ellers som den tidligere guvernøren i Alaska, republikaneren og forretningsmannen Mead Treadwill nærmest ropte det ut over konferansesalen i Harpa konserthus:

– Dere gidder ikke en gang å ha en dialog med oss som bor i Alaska før dere bestemmer dere for å stenge oss ned.

Arktis er fortsatt en storfamilie, selv om tre av barna nå er sendt i skammekroken av en europeisk aupair.

Russland, den amerikanske delstaten Alaska, og Norge rammes knallhardt økonomisk dersom EUs forslag skulle bli til en politisk virkelighet. Men allerede forslaget om å stenge ned denne industrien sender sjokkbølger inn i den lokale økonomien.

Usikkerhet i markedet skremmer bort investorer også i andre deler av næringslivet.

– Når næringslivet merker usikkerhet i markedet, skygger de banen, sa islendingen Heidar Gudjonsson, en sentral forretningsmann på Island.

Ikke rart altså, at forslaget fra EU vekker oppsikt, men også kraftig applaus, ikke minst fra miljøbevegelsen over hele Europa.

Paradoksene står i kø

I sin nye arktiske strategi går EU fra å være en relativt vag aktør med begrenset respekt for næringsliv og mennesker i nord, til å bli en konkret og knallhard pådriver i klimapolitikken. Organisasjonen understreker gang på gang at den er opptatt av menneskene i nord og at det skapes arbeidsplasser, at Arktis ikke er et museum, men det gjelder ikke lenger for næringer knyttet til olje- og gass.

Så finnes det en rekke paradokser i et slikt standpunkt.

Særlig produksjonen og leteaktivitet knyttet til gass er nøye bundet sammen med EUs eget behov for energi. Samtidig som Europakommisjonen vil stanse aktiviteten, presser de ikke minst Russland til å produsere mer gass for å dekke Europas eget behov.

Videre er EUs krav et direkte inngrep i økonomien til land som ikke er medlem av EU, som Norge, Russland og USA.

Og for det tredje kommer de kraftigste miljøavtrykkene i Arktis fra nettopp land i EU, ikke fra Arktis selv. Industrien på Balkan og biltrafikken i Roma betyr mer for klimaet, en ei relativt spredt bosetning i nordområdene.

Norge mot Norden

Tre av de arktiske statene, Sverige, Finland og Danmark, har stilt seg bak kommisjonens forslag. Bortsett fra noen beskjedne danske oljedråper i Nordsjøen, er ingen av disse landene oljeprodusenter. Til gjengjeld står gruveindustrien sterkt i den svenske og finske økonomien, en råvarebasert industri som blir møtt med europeisk velsignelse.

EU har ingen myndighetet til å bestemme den nasjonale oljepolitikken, men kan likevel være avgjørende for industriens framtid på kort sikt. Skal EU leve opp til egen politikk, kan de rett og slett slutte å kjøpe arktisk gass. Det har de imidlertid ingen planer om, ifølge talsmenn for EU.

Selve strategidokumentet peker i en annen retning, men en pågående strømkrise i hele Europa gir lite ammunisjon til et slikt standpunkt. Kanskje er det derfor det ikke løftes fram som en sentral del av strategien.

Imens ruller den ene arktiske kjærlighetserklæringen etter den andre ut på Reykjavik denne helga. Delegater fra et femtitalls nasjoner kappes om å omfavne oss som bor her og det arktiske fredsprosjektet. At den militære aktiviteten øker dramatisk i det samme område, er nærmest et ikke-tema.

Pandemien herjer fortsatt

Russland og Norge, kanskje på grunn av regjeringsskiftet, er stort sett fraværende på konferansen, mens USA har sendt en topptrimmet delegasjon for å markere overgangen fra Donald Trump til Joe Biden.

I fjor måtte konferansen Arctic Circle avlyses på grunn av pandemien.

Et sinnrikt system av covid-tester, fargerike armbånd som markerer forskjellen på smittet og ikke smittet, vaksinesertifikat og streng grensekontroll gjorde det mulig å samles på nytt. Og mulig for den tidligere islandske presidenten, Olafur Ragnar Grimsson, å kunne erklære seier over pandemien.

Men i likhet med fredsbesvergelsen er også denne påstanden en sannhet med kraftige modifikasjoner.

Noen dager før konferansen åpnet ble det satt ny rekord i antall smittede og døde i den amerikanske, arktiske delstaten Alaska.

Vi er med andre ord alle fortsatt oss selv nærmest.

Nesten uansett hva det gjelder.