Arne O. Holm mener Først bombet vi dem sønder og sammen. Så bygger vi murer for å stenge dem ute

Det kan være krevende å betrakte verdens ondskap fra et av de fredeligste stedene på jorda. Ikke fysisk eller økonomisk, men mentalt.

For i det det Afghanske samfunnet kollapser, manes igjen bildene av en uønsket flyktningestrøm fram på våre netthinner. Fra avisenes arkiver hentes bilder av syklende flyktninger på vei fra Russland inn i Norge over Storskog.

Flyktninger møter journalister

Den gangen, tilbake til vinteren 2015/2016, møtte flyktningene ikke bare stengte grenser. De ble også demonisert av enkelte innenfor min egen yrkesgruppe.  

Jeg får fortsatt frysninger når jeg tenker tilbake på retorikken som ble brukt i omtalen av de som forsøkte å ta seg inn i Norge fra Russland. Nord-Norges største avis, Nordlys, manet fram det ene skrekkscenariet etter det andre. Avisen hadde blant annet regnet seg fram til at det kunne komme 57.000 flyktninger over grensa.

Skjønt, flyktninger.

I avisens språkdrakt handlet det om «mennesker som (så) en mulighet til et bedre liv og bedre fremtidsmuligheter. Forståelig nok, men de er altså ikke flyktninger». De var lykkejegere. Så grunnløst var deres beskyttelsesbehov at Nordlys på lederplass slo fast at 95 prosent av dem ville bli kastet ut. Vi hadde sågar sviktet som journalister, vi andre, fordi vi kalte dem flyktninger og ikke migranter.

At ingen ting av det avisen skrev stemte, var underordnet en dagsorden som handlet om å skremme enhver solidaritetstanke ut av oss nordlendinger. Og for historiens skyld et par fakta. Det kom ikke 57.000, det kom 5.464. Av disse søkte 3.691 om asyl i Norge. Nesten halvparten, 46 prosent, fikk sin søknad godkjent fordi de faktisk hadde krav på beskyttelse.

Så mye for påstanden om at 95 prosent ville bli kastet ut. At det handlet om migranter, ikke reelle flyktninger.

Igjen rettes blikket mot Storskog

Det er gode grunner til å minne om hva som skjedde for fem-seks år siden når det nå spås en ny flyktningestrøm etter den afghanske kollapsen.

For igjen er Sylvi Listhaug, hun var innvandrings- og integreringsminister under den forrige flyktningestrømmen, på banen med sine skremmebilder. Og hun er ikke alene.

Jo lenger unna grenseposten i nord man befinner seg, jo hardere er retorikken.

Også ordføreren i Sør-Varanger, Lena Norum Bergeng, er bekymret. Kirkenes stod alene midt i folkemengden som den gang strømmet over grensa. Men hennes bekymring er annerledes skrudd sammen enn det lederen for et parti som en gang kalte seg liberalistisk, gir uttrykk for.

Lena Norum Bergengs bekymring strekker seg utover det praktiske og over i ren humanisme.

– I 2015 sto vi på bar bakke. Vi hadde ingen hjelp fra nasjonale myndigheter, men vi klarte det da, og skal klare det igjen, sier hun til NRK, og legger til at hun håper Norge kan strekke ut en hjelpende hånd, dersom det blir nødvendig.

150.000 soldater

Hvordan er det mulig å bo i samme land, et land som sammen med sine allierte har bombet og kriget det Afghanske folk i knestående, å ha et så diametralt motsatt syn på krigens elendighet dersom den også skulle banke på ei norsk grense?

Det er 20 år siden USA og Nato jagde Taliban ut av maktposisjonene i Kabul. I årene som har gått befant det seg på det meste 150.000 fremmedkrigere, altså vestlige soldater, inne i Afghanistan. Forskning.no, som igjen siterer Costs of War, forteller at 47.000 sivile afghanere er drept, sammen med 444 hjelpearbeidere, 72 journalister og nesten 70.000 afghanske soldater og politifolk.

Nesten sju millioner afghanere ble drevet på flukt, enten i eget land eller ut av landet.

På vestlig side noteres det mer enn 7.000 døde.

Den amerikanske prislappen på en krig som ikke etterlater seg annet en død og fordervelse er på 18.850 milliarder kroner.

Det er kostnader så høye at det er meningsløst å sammenligne det med noe fattbart.

De menneskelige lidelsene så stor at verken hjerne eller hjerte er i stand til å ta det inn over seg.

Sitter hoderystende tilbake

Resten av historien kjenner vi. De vestlige styrkene er ute av Afghanistan og Taliban sitter med makta.

Både Nato-sjef Jens Stoltenberg og den amerikanske presidenten, Joe Biden, sitter hoderystende tilbake. Sjokkert, men ute av stand til å gjøre noe som helst med situasjonen.

Ikke noe som helst nå når en hel verden frykter en flyktningestrøm fordi store deler av den afghanske befolkning er dømt til å sulte i hjel.

Men før flyktningene kommer så langt at de eventuelt blir avvist på grensa til Norge, skal de komme seg over eller under murveggene som er satt opp som skjold mot verdens nød lenger sør i Europa. Vi snakker om piggtråd og murvegger som strekker seg flere mil langs Europas yttergrense. Fysiske hindre som strekker seg mot himmelen som var de monument over vestens fullstendige nederlag i møte med nød og elendighet.

Vi skal klare det

Nå finnes det heller ikke lenger en Angela Merkel, den tyske forbundskansleren som midt i forrige flyktningestrøm var modig nok til å uttale de forløsende og forsonende ordene «Wir schaffen das», da hun oppfordret sine egne innbyggere til å ta imot en million flyktninger.

Vi skal klare det.

De samme ordene som ordføreren i Kirkenes bruker, konfrontert med brutaliteten fra noen av de som vil stenge de vi har jagd på flukt ute fra vårt eget land.

Jeg kjenner at den grønne greina jeg sitter på gynger.

Men det er fortsatt håp om at den ikke knekker.