Laksedebatten: – Vi vil gjerne vise laksens helsejournal

Dette er et debattinnlegg. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

Vi er de første til å rekke henda i været. Hendelser vi har sett bilder av den siste tiden gjør dypt inntrykk, og er ikke slik det skal være.

Derfor gjør denne saken svært vondt for alle vi 32.100 som er sysselsatt i havbruk, over hele landet.

Vi føler samtidig for å borre dypere ned i det Arne O. Holm påpeker.

Norsk laks kunne ikke vært måltid for 16,8 millioner mennesker i mer enn 100 land hver dag med mindre det var trygt å spise. For oss er dette det viktigste. Maten skal være trygg og sikker. Det er aldri funnet spor av fremmedstoffer over grenseverdier i norsk laks eller ørret.

Ingen andre matvarer som testes jevnlig på oppdrag av Mattilsynet har mindre spor av fremmedstoffer, inkludert korn, frukt, bær og kjøtt.

Å påstå at vi ikke er opptatt av fiskens velferd faller på sin egen urimelighet.

Samtidig har det vært nødvendig med en kikk i speilet: Vi var ikke ydmyke nok da forslag om merking av laksen kom på bordet.

Hos de aller fleste selskap er detaljert sporbarhetssystem om fiskens liv fra opphav til prosessering er allerede etablert og integrert.

Våre innvendinger innledningsvis gikk på forskjellen mellom landdyr og fisk som gjorde oss tvilende til at en merkeordning kunne bli troverdig.

Alle norske landdyr som går til slakt, blir kontrollert av veterinærer både før og etter slakting. Til sammenligning fra et anlegg er det gjerne millioner av fisk som slaktes. Hver enkelt filet kontrolleres både manuelt og automatisk, men det er simpelthen ikke nok veterinærer til en individuell laksesjekk. Derfor må kontrollen skje på grupper av fisk. 

Forbrukerrådet har siden avklart at de ønsker frivillige ordninger for informasjonsdeling og på et sporingsnivå knyttet til sted og produksjonsanlegg. Det er viktige nyanser for oss.

Nå vil vi videre sammen med Sjømatrådet, Forbrukerrådet og andre myndigheter diskutere videre hvordan en merkeordning kan ta form. For at ordningen skal kunne bli nyttig og varig, må den være utformet på et vis som ikke er i strid med konkurranseregelverk, og at det er like konkurransevilkår for ulike typer produkter. Der er vi i dialog med Mattilsynet.

Forbedringsreisen

Vi er og en bransje som alltid har søkt løsninger. Vi har gjort store fremskritt på de ca. 50 år siden vi begynte med oppdrett av laks og ørret. En rekke ganger har en stått ansikt til ansikt med store utfordringer. Det mest klare eksemplet har Arne O. Holm vært med på å dekke selv som journalist.

På midten av 80-tallet preget sykdom næringen samtidig som antibiotikabruken var på full vei oppover.  

Drastiske grep var helt nødvendige. Den gangen gjorde fiskehelsepersonell, forskere og legemiddelleverandører en iherdig innsats og fikk utviklet svært gode vaksiner for de viktigste bakteriesykdommene.

Satsingen funket. Norsk oppdrett av laks og ørret er den industrielle produksjonen av animalsk protein i verden med lavest antibiotikabruk. For alle praktiske formål er norsk oppdrett helt fri for antibiotika.

At man lykkes med vaksinene, var avgjørende for vekst i næringen.

Men, la det være tindrende klart: Vi skriver ikke dette for å dreie saken vekk fra der vi står i dag.

Det er bred enighet om målsetningen om å sørge for at andelen dødfisk i lakseproduksjonen skal signifikant ned fra dagens nivå, uten at man nødvendigvis snakker om en femdobling av den grunn.

Fiskehelse ufravikelig krav

Realiteten er at med dagens regulering blir det ikke vekst hvis man ikke har god kontroll med fiskehelsen. Da vi lanserte Sjømat 2030 proklamerte vi at det er et premiss at veksten skal skje på bærekraftige vilkår. Det står seg fortsatt, og inkluderer selvsagt fiskehelse.

De flinkeste i klassen opererer med god fiskehelse og en dødelighet per generasjon på rundt fem prosent. Det er en pekepinn på hva som er mulig. I vårt møte med Mattilsynet og statsråden var alle parter tydelige på at det er ikke regelverket det var noe i veien med, men snarere etterlevelsen.

Vi kan ikke gi aksept for dårlig dyrehold, og vi har derfor vært tydelige på at vi må stille strengere krav til oss selv innad i bransjen. Der hjørner kuttes må det gjøres et oppgjør med kulturen.

Mens det for de vanligste norske kyllingtyper tar omtrent 1-3 måneder, og 6 måneder for slaktegrisen å nå slaktevekt, er den samme tiden for en oppdrettslaks omtrent tre år. I den konteksten må vi forventningsstyre på at forbedringsreisen vi er på tar tid.

Der øvrig husdyrnæring har eksistert i flere 1000 år, er vi der at vi fremdeles avler på 14. generasjon laks. Oppdrett av laks er fremdeles nybrottsarbeid.

Utvikling av denne næringen, som er så viktig for kysten, angripes fra flere kanter. Det finnes muligheter i ny teknologi. En av mulighetene er å ha fisken lengre på land før den settes ut i sjø. En annen mulighet er å la fisken svømme i dypet der lusa ikke trives. I tillegg kan vi bruke mulighetene i kunstig intelligens for å hjelpe oppdretterne å ta bedre beslutninger.

På bransjenivå har Sjømat Norge det siste halvannet året arbeidet med å konkretisere en plan for å redusere smittespredning i næringen. Oppgaven krever store ressurser å få gjennomført, men er nå i ferd med å iverksettes langs kysten. Dette er tiltak som kommer i tillegg til kravene i regelverket.

Å ivareta god fiskevelferd er vår plikt som matprodusenter. Vårt mål er å opprettholde posisjonen til norsk laks som verdens mest populære fisk, basert på at den holder høy kvalitet og er produsert på en trygg og bærekraftig måte.

Ingen skal være i tvil om at fisken og dens helse har vår fulle oppmerksomhet. Vår viktigste jobb er å produsere sunn og frisk mat fra havet. Og du skal aldri være i tvil om at maten du spiser er trygg.