Arne O. Holm mener Tenn et lys for laksen
Man blir kanskje ikke syk av å spise syk fisk, men man blir ganske uvel av det oppdrettsnæringen serverer av såkalte «avvik». (Arkivfoto: High North News)
Kommentar: På overflaten ser det ut som en komplett PR-kollaps. Under havoverflaten handler det om noe langt mer alvorlig. Laksenæringen står i fare for å gjøre seg uspiselig.
Det kom som en overraskelse på mange at oppdrettslaksen lever et brutalt og dødelig liv. Det er fordi laksenæringa med interesseorganisasjonen Sjømat Norge i spissen langt på vei har lykkes i sin PR-strategi overfor oss forbrukere.
Den tida er forbi etter at norske og internasjonale media har dokumentert det de mener er selvdød og syk fisk på vei til et marked som prima vare. Et enkelt overgrep i seg selv, men en døråpner inn i en fiskevelferd under enhver kritikk.
Et skrekkscenario
Samtidig som bildene av død fisk ruller over TV-skjermen, har den islandske popdronningen Björk gått til frontalangrep på næringen. Tusenvis av lusebefengt oppdrettslaks har rømt og funnet veien til elver hvor den islandske villaksen holder til.
Et skrekkscenario, som har ført til at islandske restauranter nekter å selge oppdrettslaks, produsert av norske eiere, mens folket tar til gatene for å protestere.
I Chile, et annet «oppdrettsparadis» fylles avisene av en mystisk massedød hos oppdrettslaksen.
Nekter å selge oppdrettslaks.
Her hjemme, i et land hvor lokalsamfunn blomstrer under oppdrettsnæringens vinger, forsøkte Sjømat Norge i fullt alvor å gjøre det til en vinnersak at det ikke var farlig å spise syk fisk. I stedet klamret interesseorganisasjonen seg til sine udaterte, pompøse og framfor alt uriktige slagord om laksens fortreffelige liv i merdene.
Det handler om ei næring som har pumpet ut panegyriske beskrivelser stikk i strid med dokumentasjon fra forskere, veterinærer og Mattilsynet.
“For the health of people and planet», “Vi skaper fremtiden». We are «Feeding the Future», er slagord som går igjen, alltid i kombinasjon med bærekraft. Ingen ting, skal vi tro slagordene, er sunnere, har det bedre, smaker bedre og er mer bærekraftig enn oppdrettslaks.
I fullt alvor
I fullt alvor er dette beskrivelser av et husdyrhold hvor en dødsrate på mellom 15 og 20 prosent er helt ok.
I 2022 døde 58 millioner oppdrettslaks, ifølge Fiskeridirektoratet. I tillegg til et forsiktig anslag på 50 millioner døde, såkalte rensefisk, fisk som slippes inn i merdene for å spise lus av laksen, før de selv dør.
Man kunne rigge ned noe av panegyrikken.
Laksenæringa er ei gründernæring som ble sluppet løs på politikere uten kunnskap om hva som skjedde utenfor regjeringskvartalet. Det er ei gründernæring som plutselig, i det politiske frislippet, tjente så mye penger at penger ble det viktigste. Slik mistet det politiske Norge kontrollen, og har siden ikke klart å ta den tilbake.
Næringa skapte et norsk eksporteventyr og fikk lokalsamfunn til å blomstre. Men det er også ei næring som går i demonstrasjonstog mot skattetrykket, mot regulering, og nå sist mot forslaget om å merke syk fisk som ligger til salgs i kjøledisken der du handler.
For den er ikke farlig å spise. At norske og internasjonale forbrukere skulle være opptatt av dyrevelferd, ikke bare om maten var farlig, kom åpenbart som et sjokk på PR-folkene i Sjømat-Norge.
Angret seg
I ettertid angret de sin egen arroganse i møte med et Forbrukerråd som ønsket merking av syk fisk. Nå vil næringa gjøre det den alltid vil gjøre når PR-strategien slår feil: Sette noen rundt et bord, for å finne ut «hvordan vi kan øke informasjonen til forbrukerne om fiskehelse og fiskevelferd i norsk havbruksnæring».
Alt ifølge Geir Ove Ystmark, direktør i Sjømat Norge.
En annen og mer nærliggende mulighet, dersom PR-organisasjonen er opptatt av å spre kunnskap om dyrevelferd, er å rigge ned noe av panegyrikken og ignoransen som ligger som ei klam hand over næringas egne informasjonskanaler.
Å snakke om merking av syk fisk er uansett et sidespor.
Det burde være en selvfølge at maten vi kjøper var frisk før den havner på tallerken.
Det aksjonærene er livredde for.
Kunne vært åpen
Næringa kunne snakke åpent om utfordringene i stedet for å snakke om avvik. Ingen annen næring som tar livet av 15-20 prosent av sine husdyr, før de havner på slaktebenken, ville sluppet unna med en slik forklaring.
Det som nå avdekkes i næringa nå, er ikke nytt, bare bedre dokumentert.
På tross av en uakseptabel dyrevelferd, på tross av faglige advarsler, på tross av trusselen mot villaksen, har det siste tiårets skiftende fiskeriministre likevel insistert på at akkurat denne næringa er moden for ei femdobling av volumet.
Det er en ambisjon hentet ut av intet, for deretter å bli gjort til et politisk mål.
Det næringa nå med god grunn frykter, det blomstrende lokalsamfunn langs kysten med god grunn frykter, det aksjonærene er livredd for, er et forbrukeropprør.
Nekter å servere
At forbrukerne skal slutte seg til toget av restauranter som nekter å servere oppdrettslaks, at de skal synge med når Bjørk drar verden rundt med sitt budskap.
Det er en begrunnet frykt, skapt av en kommunikasjonsstrategi som glemte at begrepene «tillit» og «anstendighet» fortsatt er en del av det norske og internasjonale språk.
Man bli kanskje ikke syk av å spise syk fisk. Men man kan bli ganske uvel av å bli servert «avvik» til forrett, hovedrett og dessert.
