Arne O. Holm mener Vi må takle krig og tollbarrierer, men de største truslene snakker vi lite om

Read in English.

Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

Som mennesker er vi ikke skapt for å håndtere flere kriser på en gang. Det har vi til felles med våre politikere.

Vi hadde mer enn nok med Russlands krig mot Ukraina og krigen på Gazastripen. Nå må vi i tillegg takle Donald Trumps handelskrig.

Helt andre svar

Spør vi eksperter om hva som er framtidas virkelige trusler, får vi likevel helt andre svar. Øverst på lista over trusler står klimakrisa. Den rammer i tillegg ganske brutalt i Arktis. En krig går over, det gjør ikke klimaet.

På plassen etter finner vi ofte frykten for globale pandemier. Det er fem år siden covid traff oss med full tyngde. Brått og uventet spredte viruset seg over en hel verden, en uforberedt verden. I USA frykter man nå at fugleinfluensa skal spre seg til mennesker, samtidig som vaksinemotstand har ført til stadig flere tilfeller av meslinger. 

Vladimir Putin og Donald Trump står i sentrum for det mange vil kalle en perfekt storm, en opphoping av uheldige omstendigheter som i sum gjør en vanskelig situasjon verre.

Hadde klimaendringene rammet de som i dag har penger nok til å flykte dit hvor konsekvensene er minst, hadde den blitt tatt på alvor også i USA.

Hadde pandemier vært en trussel også mot de rikeste, de med sitt eget, private helsevesen, hadde pengene blitt sprøytet inn i vaksinene.

Men fordi både klima og pandemier først og fremst rammer de svakeste blant oss, de som bor i utkanten av der beslutningene treffes, applauderes nedskjæringer og ignoranse av de med mest penger og størst makt.

Da Russland gjennomførte sin fullskalainvasjon av Ukraina, svarte vestlige land med et sett av sanksjoner. Noen av disse rammet også det vitenskapelige samarbeidet mellom russiske og vestlige forskere. For klimaforskningen er dette nesten katastrofalt.

Stengt inne i Russland

Data fra Russland er avgjørende for å kunne drive med global klimaforskning. I dag er observasjonene fra alle russiske satellitter og klimastasjoner stengt inne bak Russlands grenser. Særlig gjelder dette observasjoner i Arktis. Resultatet er utettelige hull i forskningen og evnen til å beregne framtidige endringer i klimaet. 

Legg til at klimafornekteren Donald Trump har trukket USA ut av Parisavtalen, en avtale som har som formål å begrense klimautslippene. Den nye presidenten har i tillegg sagt opp flere hundre klimaforskere. Nå jobber flere europeiske land febrilsk for å berge amerikanske klimadata. Klarer de ikke det, mister vi data fra både USA og Russland.

Men Donald Trump har gjort enn å ramme både egne og andre lands innbyggere enn å fornekte klimakrisa.

En av hans aller første presidentordrer var å trekke USA ut av Verdens helseorganisasjon (WHO). Det var en ren politisk handling, ikke en beslutning basert på faglige argumenter. Hele 15 prosent av budsjettet til WHO kommer fra USA.

Hoderystende

Utmeldelsen ble møtt med hoderystende fortvilelse blant verdens helseeksperter. Som FN-sambandets leder Catharina Bu. Hun kalte dette en trussel mot global helsesikkerhet med økt risiko for framtidige epidemier.

Senere har Trump utpekt en helseminister, Robert Kennedy jr., som i alle fall inntil han ble valgt var en erklært vaksinemotstander. Trump har samtidig kuttet flere milliarder dollar til forskning på helse.

Det holder lenge med krig, handelskrig og væpnet konflikt.

Bare ikke for Donald Trump og Vladimir Putin.

Så finnes det et slags håp, i alle fall i Norge, ifølge historikeren Hans Olav Lahlum. I et intervju med VG forleden sier han at «vi er bedre forberedt på kaos enn noen gang».

Det var kanskje ment som en oppmuntring.