Velferdsrøveri og det grønne skiftet

Vi som har begge bein godt plantet i industrien, må se på det grønne skiftet som en mulighet og ikke en trussel. Enten vi tror at jordkloden blir varmere som følge av menneskelig aktivitet eller ei, vi vil uansett komme til å møte politiske beslutninger som betyr begrensninger på vår adferd og konsum av ulike produkter. Derfor må vi i all vår aktivitet og planlegging se på det grønne skiftet først og fremst som en mulighet for utvikling for å gjøre ting smartere og bedre tilpasset den tiden vi lever i.

Globale trender har nådd Norge, og folks redsel for at klimaforandringene ikke kan stanses, er reell. Enhver mor eller far er naturlig nok opptatt av egen og etterkommeres framtid. Likevel vil jeg advare mot å la frykten ta overhånd. Vi må ta signaler og trusler på alvor, men vi løser ingen utfordringer ved å la frykten alene råde.

Avviklingserklæring

Stadig flere sentrale politikere vil «løse» enhver utfordring først og fremst med avgiftsøkninger. Forslag om økninger over natta i avgifter på eksempelvis drivstoff, flyseteavgifter eller på de mer dagsaktuelle økningene i fergeprisene, er avviklingserklæringer overfor særlig kyst- og Nord-Norge, hvor privatbilen, kortbanenettet og fergene er en forutsetning for at samfunnet går rundt.

Få nasjoner er bedre rustet til å møte fremtiden enn nettopp Norge og vi er ikke bare rik målt i penger. Spesielt i nord har vi et naturressursgrunnlag som bør være utløsende for jobbskapning og bolyst i årene som kommer. Det er i dagens debatt stadig mer nødvendig å reise spørsmålet om hva skal vi leve av fremover, i en tid hvor mange politikere synes å ha mer fokus på hvordan vi skal leve våre liv fremover. Jeg vil derfor sterkt advare mot løsninger som kun bidrar til å avvikle de delene av Norge som allerede har de høyeste transportkostnadene, og som samtidig er den landsdelen som er best rustet til å ta et langt større ansvar for å finansiere nasjonens framtid.

Finansiering av velferd

Kommende valgkamper må først og fremst handle om hvordan vi ivaretar, skaper og ikke minst finansierer vår velferd. Flere politikere har den siste tiden foreslått tiltak som etter mitt skjønn vil føre til kutt i verdiskaping og ikke minst økning i kostnadsnivået for Ola og Kari Nordmann og for norske bedrifter. En slik strategi fører til slutt til det man må kalle et velferdsrøveri, også velferdsstaten må være bærekraftig! Dette betyr i praksis at de i næringslivet som snakker om langsiktighet og stabile rammebetingelser, nå i enda større grad enn tidligere må kjempe og sloss for nettopp dette. Dette gir store utfordringer for alle sektorer i samfunnet.

Næringslivsledere i det ganske land bør engasjere seg i denne delen av samfunnsdebatten i tiden fremover. Om ikke annet for å minne folk om at det er sjømatbedriftene, industrien og energisektoren som først og fremst sørger for, og bidrar til at barnehager, skoler og helsesektoren holdes i drift. Det er en uomtvistelig sammenheng mellom bruken av våre naturressurser og det stabile velferdssamfunnet vi lever i.

Gulrot over pisk

Det holder ikke bare å bruke pisken mot innbyggere og næringslivet i forbindelse med nasjonens og klodens behov for omstilling. Gulrot er et bedre virkemiddel enn initiativdrepende avgifter. Vi har noen av verdens beste ingeniører. Vi har naturressurser i samme klasse. Vi har en av verdens strengeste miljølovgivning. Det er denne kombinasjonen som muliggjør brobygging fra det fossile til det fornybare samfunnet. Troen på at staten kan løse alle våre problemer i kombinasjon med et svulmende pensjonsfond, vil skape et samfunn hvor den enkelte fritas for ansvar og innovasjonen stopper opp.

Tiden er inne for at arbeidslivets aktører i større grad blir den del av samfunnsdebatten. Sett utenfra domineres dagens nasjonale ordskifte av Oslobaserte elitemiljøer som ligger i betydelig avstand fra de næringene som holder velferdsstaten på føttene og de mange hindrene norsk næringsliv og industri i distriktene forserer daglig. Vi oppnår ingenting ved gjennom næringsfiendtlige avgiftsøkninger å avvikle våre instrumenter og institusjoner som bærer samfunnsutviklingen. Vi må heller utvikle disse og tilpasse dem til morgendagens krav slik at næringslivet styrker sin grønne konkurransekraft.