Kronikk: USA vil verne Arktis. Hva gjør Norge?

Gleden av at Trump ikke ble gjenvalgt forsvant fort i deler av norsk oljenæring. Oppspillet om å forby olje- og gassaktivitet i Arktis er en brannfakkel. Det viser også hvorfor Norge må forstå tidsånden og komme med egne forslag som gjør en forskjell.

Se fokusnummer om nettopp nordområdene og utenrikspolitikk her.

Vern eller boring

Som alt annet i amerikansk politikk, er også Arktis et tema definert av motsetninger. Trump-administrasjonen, og George W. Buch før ham, åpnet for mer oljeboring i Alaska. Alaska er den eneste delen av USA som ligger i Arktis og staten er fullstendig avhengig av inntekter fra olje- og gassproduksjon.

Barack Obama, derimot, ønsket å verne i nord. Som første sittende president dro han nettopp til Alaska for å ta opp kampen mot klimaendringene. Det vant han ingen stemmer på i den nordlige staten, men det gav gjenklang i resten av et land som i økende grad er plaget av skogbranner, tørke, ekstremkulde og tropiske stormer.

Bidens ide om et globalt moratorium for offshore oljeboring i Arktis er dermed helt i tråd med den linjen hans forgjenger staket ut nasjonalt. Internasjonalt derimot, i de fire andre arktiske kyststatene, vil dette neppe bli mottatt med trampeklapp. Her vil de andre hovedstedene si at Bidens klimaplan mangler forståelse av nyansene i Arktis.

Kan ikke skjære Arktis over en kam

Det foregår allerede olje- og gassutvinning offshore i Arktis. I Barentshavet har Norge funnet olje- og gass siden 80-tallet. Snøhvit-feltet har produsert gass siden 2006. Goliat-feltet har produsert olje siden 2017.

Dette er fordi Golfstrømmen varmer opp Nord-Norge og Barentshavet og skaper helt andre klimatiske og økonomiske forhold enn det Arktis som Biden må forholde seg til i USA.

På russisk side har man også ett offshorefelt som produserer olje, samt flere gassfelt som ligger i fjæra. Og mer er planlagt av russiske myndigheter: Regionen er definert som fremtiden for ressursutvinning i Russland. Det har vært leteboring i farvannene utenfor både Grønland og Island.

Canada har lenge hatt planer om olje- og gassutvinning i Beauforthavet, nordøst for Alaska.

Det er mulig for de arktiske landene å bli enige om å forby ny offshore leteboring, selv om det allerede foregår aktivitet i nord. Men sannsynlig er det ikke.

Det er Russland som har mest å tape. Dette vil fort sees på som enda et forsøk på å hindre utvikling av russisk olje- og gassindustri, slik sanksjonene etter annekteringen av Krim i 2014 også rettet seg mot oljeboring i Russlands Arktis. Moskva tolker nok dette som et ledd i den globale maktkampen mellom USA og Russland.

Misforstått Arktisk Råd

Verktøyet Biden vil bruke er Arktisk råd. Her vil hans rådgivere og kommende utenriksminister Antony Blinken få både legale og politiske utfordringer. Arktisk råd er et konsensusforum, hvor ingen av avgjørelsene som tas er bindende for medlemmene.

Arbeidet til rådet er i all hovedsak konsentrert rundt kompetanse- og kunnskapsheving i de ulike arbeidsgruppene. Det at Russland (og for så vidt også Norge) sitter rundt bordet når politiske anbefalinger skal meisles ut, gjør det også vanskelig å se for seg tydelige politiske uttalelser om vern i nord.

Klimaendringer er likevel også sentralt her, og driver hele systemet. At Biden dermed lover at klimaendringer skal prioriteres ytterligere i rådet, vil bli godt mottatt.

Som vi påviser i ny forskning er en ytterligere bekymring blant arktiske land den økende stormaktsrivaliseringen, spesielt i våre nær- og nordområder. Debatten om amerikanske atomubåter i Tromsø er et eksempel på dette. Om vi skal redusere spenningen i nord trengs det et USA som er interessert i samarbeid.

I så måte lover disse signalene fra den kommende Biden-administrasjonen godt.

Norge kan ikke argumentere seg bort

For 15 år siden, da den norske nordområdesatsingen startet, var ikke miljøtrykket og de negative holdningene til olje og gass i nord like sterke. Siden har miljøkamp blitt symbolsaker så vel som reelle kutt og overgangsordninger, også i Arktis.

Arktisk råd kan altså ikke bestemme hva Norge skal gjøre i nord. Det kan heller ikke USA. Men vi ser allerede at press fra både miljøvernorganisasjoner og politikere utenfor Arktis får selskap – som franske Total – til å advare mot offshore olje og gass i nord.

På tross av noen unøyaktigheter kan regjeringen derfor ikke glemme dette forslaget fra Biden, eller argumentere oss ut av det. Her jobber Norge mot strømmen.

På toppen av det hele kommer spørsmålet om hvem som faktisk har rett til å gjøre hva på sokkelen rundt Svalbard – en pågående uenighet som Norge er mest tjent med at holdes utenfor rampelyset.

Ikke tid for å sitte stille i båten

Norge har likevel en mulighet til å ta føringen ved å foreslå enkle – men symboltunge – tiltak i Arktis. Det å trekke en grense for nordlig oljeaktivitet ved 75 grader nord eller ved sonen rundt Svalbard har blitt fremmet som slike tiltak.

Flere norske politikere har også ment at vi burde trekke en grense på et punkt i den nordlige delen av Barentshavet, av både klima- og miljøhensyn.

Dette er den berømte «iskant»-debatten, og henger sammen med det pågående klimasøksmålet mot staten. Det er også mulig å tenke seg et moratorium på olje- og gassvirksomhet i Polhavet, på lik linje med den avtalen Norge signerte for fisk i samme område i 2018.

Bidens uttalelser har løftet denne debatten i USA, og da må vi også gjøre det i Norge.