Debatt: Ukraina, Russland og det nye Norden

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

I to år har ukrainere kjempet for å forsvare eget land og egen frihet. To lange, brutale år med lidelser og død. Vi lever fremdeles i fred her i den nordlige delen av Europa, men den freden kan vi ikke ta som en selvfølge.

Russland møtte ikke nok internasjonal motstand i Transnistria, Tsjetsjenia og i Georgia. Det gjorde de heller ikke i Krym, Donbas og Luhansk.

Gjennom krigene fra opphøret av Sovjetunionen til det fordekte angrepet på Ukraina i 2014 lærte de at de kunne bruke makt for å tilrane seg territorier. Uten at det internasjonale samfunnet grep inn.

På Krim kunne de hevde at de hadde rett på territorier hvor mennesker snakket russisk, og at de kunne overta og beholde landområder uten andre konsekvenser enn noen mindre sanksjoner og fordømmelser fra vesten.

Den 24. februar 2022 forventet de at Ukraina skulle falle på noen dager. At vesten skulle akke seg, men til sist akseptere Russlands kontroll. De forventet ikke motstand, tunge sanksjoner og vedvarende støtte til Ukraina. De forventet at vesten skulle overlate Ukraina til seg selv.

Med dette bakteppet har vi i Norge måttet tenke nytt om internasjonale samarbeid. Russland er ikke lenger en nabo vi kan forsøke å ha et vennskapsforhold til. Russland har blitt en reell trussel.

Russlands brudd med verdensordenen er så grovt og så varig at samarbeid er nærmest umulig. Vestens avtaler med Russland er enten avbrutt, sterkt begrenset, eller fryst, og kommer til å være det i overskuelig fremtid.

Gjennom de siste to årene har det blitt tydelig for både oss og resten av Norden at vi må se mer til våre nærmeste naboland, og styrke et samarbeid som allerede har lang historie. Finland og Sveriges inntreden i NATO har gitt oss en helt annen beskyttelse.

Vi har gått fra at Norge alene er NATOs nordlige og østlige grense mot Russland til at vi nå er tre land som står sammen om det. Vi har gått fra en situasjon hvor Norge i en krig ville stått alene frem til allierte styrker rakk frem, til at hele Norden nå står sammen. 

Norge, Sverige, Finland og Danmark vil samlet råde over nesten 600.000 soldater fra stående styrker og reserver. Vi vil ha 250 kampfly og tilgang på over 300 stridsvogner og 700 stormpanservogner.

Vi vil ha en stor samlet marine med kapasiteter både under vann, på det  åpne havet, og for kystnære operasjoner.

Helsingforsavtalen er grunnlaget for det gode samarbeidet vi har hatt i Norden i alle disse årene. 62 år etter at denne «nordiske grunnloven» trådte i kraft er det ikke tvil om at vi fremdeles har sterke felles interesser og fellesskap.

Den 23. mars var Nordens dag og en høyaktuell dag å markere i kjølvannet av Sverige og Finlands inntreden i NATO. Kan denne dagen også være starten på en ny og samlende dag for en tryggere verden?

På tvers av landegrensene må vi nå enes om hvilke saker som er viktigst for oss. Vi må møtes for å diskutere de store spørsmålene vi har til felles. Sammen kan vi arbeide for å utvikle forsvarspolitikken ved NATOs nordøstlige yttergrense.

Vi kan forbedre veiene og jernbanen som binder våre land sammen i nord. Vi kan samle ressursene og kompetansen vår og slik styrke beredskapen i hele det arktiske Europa.

For meg er bedre samarbeid i nord en prioritet. Jeg vil få på plass en tydeligere felles arena for samarbeid om de store spørsmålene sammen med de nordlige delene av Sverige og Finland.

For verden har endret seg. Det må vi også gjøre.