Kronikk: Det nye nord

Dette er et debattinnlegg skrevet av en ekstern bidragsyter. Alle meninger og oppfatninger er forfatterens egne.

Tre stikkord kan oppsummere motorene for samfunnsutviklingen i nord for 20 år siden:

Russland, energi og klima. Samarbeidet med Russland blomstret, vi krysset landegrensene stadig oftere, og vi fikk på plass delelinjen i havet. Barentshavet var en lovende energiprovins og Stockman-feltet lokket; verdens størst oppdagede gassfelt til havs lå rett over grensen.

Klimaendringer i nord var bare skyer på en ellers blå himmel. Isen i Barentshavet trakk seg nordover, slik sett ga oppvarming også bedre forutsetninger for å utvikle energiprovinsen i nord.

20 år senere ser veldig mye annerledes ut. Tette og varme bånd med nabofolket i øst har blitt erstattet med kalde vinder. Det nordligste Norge, Barentshavet og Svalbard har i økende grad blitt et militærstrategisk område hvor NATO møter Russland. Forsvaret ruster opp.

Mange tar til orde for at opprustningen i Forsvaret må følges av en styrking av sivilsamfunnet og at de må ses i sammenheng.

Kompetansebygging bør være så militær som nødvendig og så sivil som mulig, som Forsvarskommisjonen formulerte det. Russland er fortsatt en driver i 2024, men vi må gi det motsatt fortegn.

På energiområdet har vi hatt en formidabel utvikling. Stockman-feltet er lagt på is, oljeselskapenes appetitt for Barentshavet har avtatt. Den ventede overgangen til fornybar-samfunnet gjør langsiktige investeringer i olje og gass usikre.

Gasshungeren i Europa i kjølvannet av krigen i Ukraina er kortvarig. Samtidig truer kraftmangelen i nord. Investeringer i grønn omstilling bremser opp, forsterket av dårlig nettkapasitet, arealkonflikter og økende bevissthet om naturverdier.

Samfunnet trenger dialog- og sameksistenskompetanse for å utvikle slitesterke kompromissløsninger. Vi står i en spagat, og det haster med å komme ut av den. Energi er fortsatt en driver, men i det nye nord må den hete rettferdig og grønn omstilling.

Klimaendringene er i ferd med å velte de naturgitte forholdene i nord. Forskningen viser at Longyearbyen får dagens Bodø-klima i løpet av dette århundret. Økosystemene endrer seg, og marine arter flytter seg. Skreien landes i økende grad i Vest-Finnmark enn i Lofoten.

Oppdatering av forvaltningsplanene for de norske havområder skal vedtas av Stortinget i år. På bordet ligger forslag til nye og store områder i Barentshavet som særlig verneverdig og sårbare områder (SVO-er) basert på kun fire år med nye data fra forrige oppdatering.

Forholdene forandrer seg raskt i nord.  

Klimaframskrivningene viser at vekstsesongen i nord vil øke med cirka to måneder hvis vi klarer målene i Parisavtalen. Selv om økosystemene på land tilpasser seg et endret klima langsommere enn til havs, vil det medføre store endringer i vegetasjon.

I Finnmark må vi regne med mer kratt og buskas, en krattifisering. På lengre sikt får vi sannsynligvis skog. Forutsetningene for reindrift er ikke lyse i et slikt perspektiv. På den andre siden vil nye muligheter stige fram, for eksempel innen arktisk landbruk.

Det aller viktigste er at dagens beslutningsgrunnlag også tar hensyn til den kunnskapen vi har om framtidig klimautvikling. Baserer vi oss utelukkende på klimadata fram til i dag og blender framtida, vil vi gjøre sub-optimale samfunnsinvesteringer.

Klimaendringer – både konsekvenser og tilpasning – er en tung driver i nord anno 2024.  

Den fjerde komponenten som hører hjemme i fortellingen om det nye nord er infrastruktur. Infrastruktur er grunnfjellet i samfunnsmaskineriet, og vår evne til å høste og tilrettelegge for næringsaktivitet er avhengig av grunnleggende infrastruktur som fungerer.

Sikkerhetssituasjonen og behovet for folk i nord, tilsier at vi må tenke stort langs mange akser. Sårbarhetene er mange, slik vi har fått illustrert da broa over Badderen kollapset våren 2022 og kuttet Norge i to. I Nordland avhenger nord-sør transport til lands, av fergesambandet over Tysfjorden.

Ofotbanen mellom Narvik og Kiruna, med verdier av jernmalm for 100 millioner om dagen, har nylig hatt to avsporinger. Effektive og miljøvennlige havner er viktig for logistikk, og mange av dem har behov for oppgradering.

En fjerdedel av strømforbruket i Finnmark kommer fra Pasvikvassdraget som Russland kan kontrollere. Lista er lang, men poenget er at det nye nord trenger en gjennomgripende opprustning av infrastrukturen for både å øke sikkerheten og for å bygge et sterkt sivilsamfunn.

En storstilt oppgradering av vei, bane, luft og kjøl i nord, tjener Norges interesser.

Veven av myk og hard motstand må være balansert og integrert. Du mener at når alle bidrar, blir vi sterke, spør barnebarnet? Ja, vi kaller det totalforsvar.