Torsdagskommentaren: Slåttholme til ettertanke

Turmenneske som jeg har blitt i galopperende grad, etter at det kom hund i hus, får meg ut og rundt til fine plasser, og en av mine definitive favoritter er Kvaløya. Norges femte største øy ligger en kjapp tur fra Nord-Norges største by, og er etter min mening en av de viktigste grunnene til at folk trives så godt i Tromsø som de gjør.

Folk går, springer, kiter, sykler, seiler, svømmer, klatrer, renner, elsker, rappellerer, hopper, flyr, sanker sopp og bær, dykker, brenner bål, eter, drikker, soler seg, legger til og fra, faller, reiser seg igjen, fisker, jakter, og er lykkelige når de kommer heim etter en tur på Kvaløya.

Sånn lever vi i dag, ikke bare der jeg bor, men i hele landet, og det er greit.

Men så har jeg levd såpass lenge at jeg husker da Norge hadde større utenlandsgjeld enn Hellas har i dag - fakta faen - og husker at ting var annerledes.

Ta deg en kjøretur på Kvaløya og se deg omkring, og du ser hva som har endret seg.

Fjøsene må vike. Fjøs på Kvaløya er som fjøs ellers langs kysten, murt fraukjeller, med låvebru, høystål og plass til tre kyr og 20 vinterfora sauer. De står for fall. Fra noen få hører du enda brek og rauting. Andre har fått nytt liv av damer som kjedet seg og nå selger gamle Allers, hjemmelaga knekkebrød, linklær, drops, vafler og te. Men de fleste fjøsene står der og sørger i stillhet med triste brustne svarte vinduer, mens de venter på at de skal råtne eller rives for å gi plass til nok et boligfelt.

Løpestrengene fra fjellsidene ligger og ruster, der de før sendte ned tørrhøy og ved. Hvorfor de gjorde det? Fordi de ikke hadde råd til annet. Små reinflokker står på parkeringsplassen utenfor Eurospar på Kvaløysletta fordi ingen vedlikeholder gjerdene lenger. Hvorfor skulle de det? De har jo ikke sauer, og de kan gå inn på butikken kjøpe kjøtt til spottpris mens de forbanner de subsidieslukende late bøndene og lappjævlene som ikke tar vare på sauene og reinene sine. Det er knapt sauer igjen på øya, for den saks skyld.

Og står jeg oppe på en høyde og ser ut en av fjordene så ser jeg gårdene, de som ligger der isolert. Uten bilvei, bare kraftledninga som kryper seg over berg og knauser - som ble bygd den gangen da vi var langt fattigere enn i dag, men samfunnet tok seg likevel råd.

Engang fraflytta bygder er nå fritidsbosatt og husene er for lengst plattifisert og utstyrt med oppstillingsplass for minst tre biler. Badestamper, griller på størrelse med The Eagle - månelandingsfartøyet - hammocker, dyre båter, scootere og fatbikes er garnityr til livet som leves.

En lørdag i juli gikk vi i land på en holme på yttersia av Kvaløya.

Ikke er jeg botaniker eller agronom, men likevel oppvokst i ei bygd og på en gård. Der somrene starta med hesjing og høsten bar med seg lukta av jorda når potetgresset ble rista. Jeg registrerte fort at her har det foregått noe, før det begynte å gro over. 

Etter å ha sjekka kartet fant vi ut at dette var Slåttholmen. Og til dere som ikke vet hva slåtta er, så har dere min medlidenhet. Lukta av nyslått gress, seinere tørrhøy, er sommerens parfyme og sammen med lukta av fisk som prosesseres, torv og ved som brenner og gjødsel som spres er det årsaka til at folk klarte seg på yttersia før. Ikke bare her, men langs hele kysten.

Holmer som denne ble brukt til å dyrke fôr  på, de frakta tørrhøy heim enten på fjæra sjø eller i båt. Etterpå satte de sauer og storfe ut, og ny næring ble tilsatt jorda. Med gjødsla kom nye frø og arter.

Og så fikk i bedre råd, og andre måter å tjene penger på. Holmene ble forlatt. Nå ligger de der, som et slags minnesmerke over tia som var.

Jeg kunne ha stoppet her, men velger å koble mine naturopplevelser til det jeg arbeider med. Min oppgave i Framsenteret er å formidle den forskninga som foregår innenfor de seks forskningssamarbeidene senteret finansierer. Vi bor der vi bor, og trekker du opp den sirkumpolare streken oppdager du at måten vi har levd på, langs kysten av Norge og viddene innenfor, er temmelig unik. Golfstrømmen, torskens vandring, mat til reinen, matjord for potet, gulrot,kål, bygg og gress, sauebeiter, skogteiger og mineraler i fjellet. Alt har gitt oss mat og næringsgrunnlag. De ansatte i Framsenterets 20 medlemsinstitusjoner driver forskning og forvaltningsarbeid innenfor klima og miljø.

Er det en ting vi vet så er det at ting endrer seg. Klimaet endrer seg. Måten vi lever på, og av, endrer seg. Et stadig varmere hav får makrellen til å svømme helt til Svalbard, torsken enda lengre. Gåsa formerer seg, eter enda mer av nye spirer i Vesterålen. Ei øy utenfor Hammerfest endres til det totalt ugjenkjennelige når gassen, verd så mange penger at vi ikke klarer telle, skal hentes i land. Vidda endrer karakter, kanskje bra for landbruket, men verre for reindriftsutøverne. Bæra sliter fordi snøvintrene har blitt kortere, ingen snødyne til å beskytte lyngen når kulda biter.

Det er noe av det Framsenteret driver forskning på; endringene som skjer der vi bor – i den nordlige kanten av verden - slik at vi kan fortsette å bo her, forstå hva som skjer og overlevere mesteparten i brukbar stand til de som kommer etter oss.

Akkurat som slåttholmen. Vi gikk der i den gjengrodde enga, og brukte holmen til å hente oss inn. Midt i fortellinga om det vi kom fra og forlot.

Men, det kan godt hende det lille stykket land en gang kommer til nytte til andre ting. Da er det viktig at vi ikke raserer alt i jakta på kortsiktig gevinst.