TORSDAGSKOMMENTAREN: Om å bryte lydmuren 

Jeg kjenner stor ærbødighet til at vi som lever i nord på grunn av mulighetene står på skuldrene til de som med stahet og selvstendighet bygde landsdelen på tross av. Denne staheten har vært en viktig motivator i min jobb som Lokalstyreleder i Longyearbyen.

Det å flytte til Svalbard var for meg å komme til et sted som imponerte meg stort, kunnskaps- og kompetansemessig. Jeg så behov for bringe det potensialet bedre frem på den nasjonale scene og med nordområdefokuset som ramme lå det til rette for å gjøre nettopp det. 

Det er ingen hemmelighet at diskusjonene om Svalbard og Longyearbyen i (alt for) lang tid har vært tungt preget av kull. Dette har ikke vært til gagn for utviklingen i nord, og har skapt en situasjon hvor departemental styrke på mange måter har overskygget mulig politisk vilje for området.  

Et kjennetegn med samfunnene i nord er det vi på godt norsk kaller 'coping strategies'. Vi har nok holdt sterkere på at det vi besitter i nord er en nesten overraskende evne til å klare oss enn vi har fokusert på at vi har en unik kompetanse.

Vi ikke bare klarer oss, vi klarer det meste. 

Da Canada overtok formannskapet i Arktisk råd i 2013 innførte de begrepet "the northerners" om oss som bor og lever i nord. Dette er et begrep jeg har brukt mye fordi det treffer det perspektivet jeg mener er bærende for utvikling i hele Arktis: Samfunnsperspektivet. 

Det er ved å fokusere på samfunn, muligheter og kompetanse vi i realiteten bygger det nye Arktis. 

Når The Economist lanserer sin skepsis til arktisk utvikling denne uken under Arctic Summit 2015 «Still icy: Has investing in the Arctic been oversold?», hvor jeg er speaker, setter de etter min mening fingeren på nettopp dette.   

De mener jakten på Arktis har tre drivere: 

For det første inneholder Arktis enorme mengder energi som kan bli tilgjengelig ettersom verden blir varmere og isen trekker seg tilbake. US Geological Survey mener at ca 1/4 av verdens uoppdagede olje- og gass ligger i arktiske farvann. 

For det andre kutter nordøstre reiserute avstanden for skip som reiser fra Shanghai til Rotterdam med nesten en fjerdedel og transittiden med ca to uker. Putin er blant dem som mener den nordlige sjørute på sikt kan erstatte Suezkanalen for båttransport mellom Asia og Europa. 

For det tredje kan Arktis være modell for internasjonalt samarbeid. De 8 arktiske stater avgjør tvister enten på grunnlag av FN havrettskonvensjonen eller gjennom Arktisk råd. Og ingenting eksemplifiserer verdens arktiske fokus bedre enn det rush av asiatiske land som ønsker å delta. Kina, India og Singapore ble innvilget observatørstatus i Arktisk råd i 2013.  Undertegnede holdt da også innlegg om Longyearbyen på «Arctic Circle», en av de virkelig store arenaer for arktisk utvikling på Island i oktober i år, mellom nasjoner som Singapore og Japan. 

Disse faktorene er forsåvidt både riktig og viktig, men slik jeg ser det har de har glemt den viktigste driveren. Den driveren som de facto gjør utvikling mulig; samfunnsutvikling. Hvordan bygge samfunn i Arktis som kan møte, og skape, det arktiske potensiale. 

Admiral Robert J. Papp, USA's State Department’s Special Representative for the Arctic, uttalte følgende da han ble spurt om hvorfor vi satser på Arktis når verden står ovenfor så mange konflikter og utfordringer følgende:
"Da John F. Kennedy var president sto han ovenfor mange utfordringer, likevel satte han seg et langsiktig mål, nemlig å sende amerikanere til månen. I dag ser vi hvor klok Kennedy sin beslutning var: den førte til store vitenskapelige fremskritt. Å gjøre en innsats i Arktis er et like verdig mål, for vi vil lære mye som kommer menneskeheten til gode i fremtiden". 

Det er klart at ut utviklingen i Arktis ikke har mistet hverken viktighet eller relevans i et globalt perspektiv. Driverne samfunnene skaper, og som er glemt i de mer grandiose visjoner, er kunnskapsutvikling og teknologiutvikling satt sammen med verdens behov for ressurser. 

Og hvorfor relateres dette til Svalbard og bryting av lydmuren? Jo fordi vi ved å bryte lydmuren og skape en nasjonal debatt om hva vi vil med Svalbard i stedet for en passiv kulldebatt, beviser hvordan nettopp 'a cold place still is hot'. Norge med den erfaring og kompetanse vi har på Svalbard og i Longyearbyen er nemlig meget sentral i den globale utviklingen av Arktis. 

Svalbard sin historie er næringshistorie, og vi har ikke brukt den norske nordområdepolitikken til å spørre hva noen kan gjøre for oss, men til å fortelle hva vi kan bidra med, både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt.  

Hvordan kan da samfunnsperspektivet konkretisere de muligheter Arktis bringer? La oss bruke Svalbard som eksempel. Svalbardtraktaten pålegger Norge å beskytte Svalbards natur. Det krever bevissthet og bærekraft i ressursutvinning, kunnskap om is/snødekke, effekter på arktiske organismer og nøkkelarter og andre beskyttende tiltak. Utvikling av turisme, næringsliv, havn og samfunn innenfor verdens ledende lovverk for miljøvern er meget interessant.

De etablerte bedrifter og forskning/universitetsmiljø i Longyearbyen, et høyt utviklet samfunn på 78 grader nord, har allerede kunnskap om arktiske operasjoner. Dette er en viktig plattform for de mange mulighetene for virksomhet Arktis tilbyr, ikke minst i et bærekraftperspektiv.

Infrastruktur, logistikk og sikkerhet er avgjørende. Vi utvikler også havneinfrastrukturen ytterligere for håndtering av marin aktivitet, sikkerhet, beredskap, turisme, næringsliv og forskning/utdanning.

Potensialet for utvikling av kunnskap om sikkerhet, teknologi, logistikk og infrastruktur er høy, og relevant for en større skala av arktisk industriutvikling. 100 års erfaring med gruvedrift gir oss kompetanse på testing og evaluering av materialer og utstyr, samt generell teknologiutvikling.

Intensivering av skipstrafikk og offshorevirksomhet i arktiske farvann krever utvikling av ny og forbedret oljevernteknologi for isfylte farvann, strender og kystområder, samt avanserte kjemiske og biologiske laboratorier. Vi har erfaringen og fagmiljøene, og ikke minst arenaen for denne type utvikling. 

Longyearbyen har i tillegg egnet infrastruktur for overvåking av det marine miljø i Arktis. Svalbard er også base for både jord og rom overvåking via satellitt, som gir ytterligere kompetanse relevant for denne utviklingen.

Fokuset på nordområdepolitikk og Longyearbyens plass i denne, både nasjonalt og internasjonalt, var litt nytt da staheten hos ny Lokalstyreleder satte inn, men med å bygge lokalt har vi samlet oss og konkretisert både hvorfor og hvordan dette kan gjøres, med utgangspunkt i nettopp samfunnet vi har her nord.  

Fordi vi nå vet vi kan det, og vi bygger fremtiden vår på det! For oss selv, for nasjonen og for et bærekraftig Arktis i et globalt perspektiv. 

Vi ikke bare klarer oss her nord! Vi ser oss selv som besittere av unik kompetanse i møtet med et arktis i endring. Dette synet har skapt lokal selvtillit, et enormt mulighetsrom som tas aktivt i bruk, og ikke minst både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. 

Endelig snakker vi om hva vi kan og vil med Norges posisjon i Arktis. Det er fordi de nødvendige lokale byggeklossene er lagt og presentert. 

Vi har brutt lydmuren for utvikling i nord, vi har bevist verdien av utvikling basert på eksisterende samfunn og evne, og vi har gjort det fra Longyearbyen. 

Jeg spår at dette vil bety mye for utviklingen av arktisk i et internasjonalt perspektiv, og jeg ser frem til det fra skuldrene til de som var her først.