Torsdagskommentaren: Men oppå isen bor det folk

Arktis er hot for tiden – veldig hot. Nesten alles øyne ser mot nord. For oss som bor i nordområdene er dette nokså naturlig - kanskje fordi vi vet at vi bor i ett av verdens vakreste hjørner – med verdens friskeste luft og med enorme mat- og energiressurser bokstavelig talt rett utenfor stuedøren.

Det meste er nord – sier Rolf Jakobsen, noe mange etter hvert har begynt å forstå. Jeg er født og oppvokst i Oslo, men drømte tidlig i barndommen om å være en Nansen eller Amundsen, og hadde for vane å skulle grave meg inn i de store snøfonnene langs skoleveien – særlig hvis det var litt ruskevær – for å sikre at jeg overlevde…..

Det kan vel sies at denne gleden ikke ble delt av mine skolekamerater. Jeg kokte te på nye, myke og lysegrønne granskudd for å sikre at mine foreldre og storebror ikke skulle få skjørbuk, noe lærte jeg av Helge Ingstad i hans bøker om pelsjegerliv i nord-Canada. At foreldre og bror pliktskyldig drakk teen uten protester er forunderlig.

Da ferden gikk til Svalbard for første gang i april 1981 var min skjebne forseglet. Min kjærlighet til Arktis begynte i barneårene og har siden vært stabil og trofast. En kjærlighet som i mange år ble sett på som litt sær og uforståelig.

Fra mitt ståsted er det ikke underlig at så mange snakker, skriver og lager filmer om Arktis, forsker på, reiser til og lager kunst om Arktis. Arktis er vakkert og vilt, virker goldt og barskt på mange og gir for dem som ferdes i naturen en følelse av mestring. Arktis fremstilles ofte som øde og forlatt bortsett fra en og annen isbjørn, eller som hjem for sterke og tilpasningsdyktige urfolk. Mens i andre fortellinger får vi også vite at det er ressurser og aktiviteter der.

Arktis har lenge blitt fremstilt som kanarifuglen i gruva når det gjelder klimaendringer – for det er her endringene er størst og raskest. Dette åpner for mange forretningsmuligheter, noe som igjen vil føre til store endringer i alt Arktisk.  I forrige uke, under den store Arctic Circle konferansen i Reykjavik på Island, var det noen i salen som ettertrykkelig sa at Arktis var interessant fordi det var der alle klimaendringene var så tydelige, og konsekvensene av redusert sjø-is gir uante muligheter både for økt ressursutnyttelse og forskning på konsekvenser av klimaendringer. 

Det har også gått prestisje i å være tilstede i Arktis – som vi ser helt tydelig i Ny-Ålesund på Svalbard, hvor mange land har forskningsstasjoner. Denne tilstedeværelsen ble behørig bemerket av både kinesiske og tyske ledere og forskere under Arctic Circle konferansen. I fjor var det over 300 kinesiske forskere i Ny-Ålesund som produserer mange spennende resultater, og Tyskland snakker om sin værstasjon som de drifter sammen med Frankrike.

At Svalbard er norsk er ikke det første som nevnes når andre land snakker om Ny-Ålesund, noe som på mange måter kanskje illustrerer hvordan samfunnet sør for Arktis snakker om regionen i sin helhet.

Arktis ses på som et fristed hvor man kan utforske, teste sine ferdigheter på ski eller i seilbåt, eller prospektere etter nye ressurser. Særlig det siste. Arktis har enorme ressurser, og det er naturlig nok stor interesse fra land som begynner å bli presset når det gjelder sine egne nasjonale ressurser.   

Det er kanskje ikke spesielt påfallende at mange nordvendte diskusjoner om Arktis dreier seg om mulighetene for økt ressursutnyttelse – enten det er petroleum, mineraler eller fisk – eller om fordelene ved å utnytte det mer isfrie Arktis til skipstransport. Det som er mer påfallende, er hvor ofte menneskene som bor i nordområdene ikke blir nevnt i det hele tatt, eller kanskje i en bisetning, eller fra et urfolksperspektiv hvor andre lokalsamfunn ikke får plass.

Det er faktisk ganske mange likheter mellom urfolk og andre småskalasamfunn i nord med tanke på de utfordringene og mulighetene som følger av de raske endringene vi ser nå.  Det er selvsagt bra at urfolk får oppmerksomhet og fokus – vi vet hvor mye urett som har vært gjort mot urfolk gjennom tidene – og hvor mye urett som fortsatt foregår. Mitt anliggende er at hovedinteressen til dem som vil til Arktis for å gjøre seg fete kanskje ikke er så veldig interessert i menneskene som bor i Arktis - enten de er urfolk eller ikke.

Men det er ikke ett Arktis det er snakk om, det er mange. Variasjonen er stor, både mellom de arktiske landene og regionene. Både med tanke på hvordan folk bor, hva de lever av, hvor stor mulighet de gis til  å være synlige i debatten om den rivende utviklingen i Arktis, og om de i det hele tatt kan påvirke utviklingen om hvilket liv de skal ha i fremtiden.
 
I et isfritt og varmere Arktis er det mange store spørsmål som seiler opp, og de berører alle oss som bor her. Vi har hørt det før, og listen er lang: Det dreier seg blant annet om rettigheter og tilgang til ressursene som i økende grad blir tilgjengelig, beredskap og sikkerhet rundt økt aktivitet, at vi ivaretar folks kultur og identitet, og at det legges til rette for god tilpasning til endringene –både i klima, miljø og samfunn.

For Arktis er så mye mer enn vakre isfjell og oljeressurser, og det må vi aldri glemme. Det bor folk i Arktis, alle slags folk.