Torsdagskommentaren: Kampen om kunnskapen

Kappløp om Arktis, konkurranse om Nordpolen, en ny kald krig? Så snart ett sensasjonelt nyhetsoppslag erstattes av et annet iler forskere, eksperter og analytikere til for å avkrefte ryktene: nordområdene kjennetegnes av samarbeid – et samarbeid de selv som forskere står midt i smørøyet av.

Finnes det et kappløp om det sirkumpolare nord handler det ikke om flaggplanting og militær sabelrasling, men derimot om å inneha den beste, fremste og mest banebrytende vitenskapen: Kunnskap er makt.

Her hjemme har vi plutselig både et arktisk og et nord(lig?) universitet. Man kan mene hva man vil om navnevalgene, men tilfeldige er de ihvertfall ei. Det er nemlig ikke bare i markedsføring dette slår an – det kommuniserer kompetanse; «snow-how», som politikere gjerne gjentar at vi har her til lands.

Økt transpolar skibstrafikk har vært et mye omdiskutert tema de siste årene. På tross av kortere avstander er likevel ikke de nødvendige forholdene tilstede for store containerskip til og fra Asia – iallfall ikke på en lang stund. Det betyr ikke at Polhavet er ubefartet – i tillegg til intrapolare destinasjonsreiser, for eksempel mellom russiske havner, flyter forskningsskip med flernasjonalt mannskap på de arktiske bølger (og isflak).

Når politiske avgjørelser skal tas er det derfor til forskerne at politikerne vender seg. I motsetning til de fleste oslobaserte bestemmelsestakere er det nemlig forskerne som har kjennskap til de aller nordligste, ubebodde breddegrader.

Nå kan det selvsagt diskuteres hvor mye politikerne faktisk følgeranbefalinger og meninger fra akademikerne, men poenget er ihvertfall at politisk legitimitet i nordområdespørsmål hviler på påstander om vitenskaplige faktum.

Det misforståtte «kappløpet» om ishavsterritorium man iblant leser om er som regel en fordreining av de åtte arktiske statenes utvidede kontinentalsokkelkrav under FNs havrettskonvensjon. Dette er en regelbundet prosess som skal avgjøre hvor og hvem som har rettigheter og ansvar, og foregår for øyeblikket i alle verdens havområder.
Det som er spesielt interessant er at helt frem til det ferdiggjorte dokumentet sendes til FNs kommisjon er det geologer som måler og beregner, og statsoverhoder har fint lite de skulle sagt om ikke havbunnen antyder de riktige sokkelgrenser.

I alle fall er det slik det gjerne fremstilles: Vitenskapen er objektiv, og dermed hevet over all tvil. Det som derimot ikke er objektivt er, for det første, hva det forskes på; og, for det andre, hvordan vitenskaplige resultater fremstilles.

Da «iskanten» flyttet på seg i januar var det naturen som sto bak, i følge statsministeren. Forskningen var det heller ikke noe å utsette på – gjennomsnittlig ismengde er og blir gjennomsnittlig. Men et gjennomsnitt over 30 år blir ikke av seg selv en enkelt rød linje på et kart. Og det blir slettes ikke til rektangulære blokker, som kan leses av kyndige petroleumsbedrifter. Plutselig har linjene fått definisjonsmakt over hva som er (og hva som ikke er) mulig og tenkelig.

Kart, diagrammer og grafer er bare noen eksempler på hvordan kalde «data» omformes og fortolkes. Bevisst eller ikke vil en representasjon av fakta alltid bære visse  spor av mennesket som sto bak «oversettelsen» av fenomen til tall og bokstaver.  Tilsynelatende uskyldige fargevalg og nødvendige forenklinger påvirker hva slags forestilling vi sitter igjen med.

Som samfunnsgeograf synes jeg det er spesielt interessant hvordan kart former våre meninger om steder. Hva ville skjedd om petroleumskartene hadde inkludert inntegninger av hovedområdene for sjøpattedyr? Og hva gjør det med vårt syn på Arktis at statlige kontinentalsokkelkrav tegnes inn som grenselinjer på samme måte som på land?

Det ligger et ansvar i å framstille, forklare eller fortolke forskningsresultater slik at både ubevisste og mer bevisste misforståelser unngås – et ansvar for vår egen virkelighetsfremstilling, og for å være kritiske til hvordan kunnskap brukes. Kunnskapsproduksjon er aldri fullstendig apolitisk, selv om hver enkelt student og fakultetsmedlem neppe selv har noen politisk agenda.  

Når statsoverhoder og makthavere snart møtes i Paris for å diskutere tiltak mot klimaendringer er det uten tvil vitenskapelige funn som ligger til bunn for en rekke argumenter og poenger. Her har også forskningsmiljøene en stor – og viktig! – rolle når de reiser ned, ikke minst de som representerer våre nordligste institusjoner.

Som innbyggere av nordområdene – den globale oppvarmingens «kanarifugl» – er det i slike sammenhenger nettopp denne kunnskapen trengs å høres.

Med andre ord: det er ikke lenger nok at politikken bruker forskningstall for å underbygge argumenter for nasjonale interesser. Det er høyst på tide at kjennskapen, kunnskapen, og vitenskapen ikke brukes for politikk, men former den.