Torsdagskommentaren: - Hvis jeg var i Paris nå..

Store ord, freske forslag, bekymring og forpliktningsvegring. Klimakonsekvensene er forskjellige over hele verden, men angår oss alle.  

På klimatoppmøtet i Paris i disse dager sitter de store ordene løst. Ban Ki Moon snakker om klimakrise. Bill Gates mener næringslivet må ta ballen og snakker om energi-innovasjon i sitt Mission Innovation-forslag, samtidig som han legger svimlende summer på bordet fra egen lomme.
Barack Obama er veldig bekymret for klimaendringene men amerikanerne vil ikke ha en juridisk bindende avtale, og Norge, med Tine Sundtoft, har en aktiv rolle i forhandlingene. 

En forsiktig optimisme råder hos forhandlerne mens de stålsetter seg for de siste tunge diskusjonene om hvem skal kutte, hvem skal ta det økonomiske ansvaret for at land som ikke selv er klimagassværstinger må tilpasse seg, og om hvordan verden skal sikre en rettferdig fordeling mellom rike og fattige land. 

Klimaendringene er vel den største globale utfordringen menneskeheten har sett. Og selv om konsekvensene vil være forskjellige i ulike deler av verden og for ulike deler av befolkningene – er dette noe som angår oss alle.

Oppmøtet og engasjementet på COP21 i Paris  illustrerer dette veldig godt. Der er det toppledere fra bortimot alle verdens land, folk fra de mest isolerte små øystater i Stillehavet, et stort oppbud av verdens urfolk, besteforeldreaksjonen fra Bodø, de fleste miljøorganisasjonene og et bredt utvalg klimaforskere.

Alle har de en beskjed – og den er unison – vi må kutte utslippene for å unngå at utfordringene blir for store – for å unngå ekstreme værhendelser som vi ikke takler. En annen beskjed er at vi må tenke på mange ulike løsninger samtidig – det handler om rene klimagassutslippskutt, om utvikling av teknologi, om holdning- og atferdsendringer og om tilpasning til konsekvensene vi ser nå og de som kommer.

Selv er jeg ikke i Paris – noe som ville vært naturlig og ganske opplagt for en klimaforsker. Denne gangen har jeg valgt å følge med fra sidelinjen her hjemme i Bodø i stedet for å delta aktivt med presentasjoner av min egen forskning på innsiden av forhandlingsdørene.

Det angrer jeg litt på nå – jeg kjenner at jeg  burde ha vært tilstede i Paris og både delt min egen forskning på klimatilpasning og omstilling, og lyttet til andre og lært enda mer om hva og hvordan det snakkes om denne enorme utfordringen.

Det er vanskelig for oss mennesker å forholde oss til et så komplisert tema som klimaendringer – det handler både om været som vi ofte snakker om og som varierer mellom år og mellom sesonger – og hele tiden. Men så er det de langsiktige trendene – de som viser at den globale temperaturen sakte men sikkert kryper oppover – noen steder mer enn andre, som for eksempel her hos oss i nord.

Det er enklere og mer komfortabelt for oss å si at de variasjonene vi observerer er en del av de naturlige svingningene i vær og vind – og det stemmer jo selvsagt, hvert år er alltid litt annerledes enn de foregående. Men menneskelig aktivitet påvirker disse variasjonene og gir et annet klima og et annet vær enn det vi ville hatt uten. Dermed blir de årlige og sesongmessige variasjonene sterkere og annerledes – trenden er at det blir - og allerede - er våtere og villere og varmere – på tross av at vi her i Norge fremdeles kan få gode gammeldagse vintre.

Hva ville jeg ha sagt hvis jeg var i Paris – hvis jeg fikk full oppmerksomhet fra Ban Ki Moon, den kinesiske presidenten eller republikanerne fra USA – eller fra våre egne topp-politikere? Hva ville jeg sagt? 

Jeg ville ha snakket om hva slags tilpasning som vil kreves av oss i takt med at temperaturen stiger, og at det ikke bare er klimaendringene i seg selv som vil være utfordringen. Jeg ville ha forklart hva vi har lært i forskningen vår om hvordan konsekvensene av klimaendringer kan forsterke andre samfunnsutfordringer og at vi må klare å koble disse sammen når vi lager arealplaner eller forvalter fiskeriene våre.

Jeg ville ha snakket Arktis og nordområdene og de store tilpasningsutfordringene som ligger foran oss når sjøisen smelter og seilingsruter tvers over Polhavet blir mulig. Og jeg ville snakket om mulighetene og utfordringene vi står overfor når fiskebestandene trekker nordover og nye arter kommer inn, og om hvordan landbruket trenger nye sorter og mer kunnskap om hvordan de skal utnytte mulighetene som følger av økt temperatur.

Jeg ville ha snakket om hva vi ikke vet om hvordan havforsuring vil påvirke havet, fiskeriene og havbruksnæringen. Jeg ville ha snakket havnivåstigning og påvirkningen på både små øystater i Stillehavet og langs vår egen kyst. Jeg ville ha snakket om omstilling til et lavutslippssamfunn og diskutert hva slags prosesser som må til for å få dette til, og om det er noe vi kan lære og overføre fra hva vi vet om klimatilpasning.

Hvis jeg var i Paris på klimatoppmøtet ville jeg ha hørt nøye etter på hva de andre deltakerne sa om den globale utfordringen vi står overfor – jeg ville ha prøvd å finne ut hvilke stemmer som blir hørt – de som har teknologiske innovasjonsløsninger, de som er bekymret for at hjemmene deres forsvinner i havet, de som prøver å finne løsninger gjennom tilpasning, de som diskuterer de juridiske konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer og den kommende klimavtale.

Jeg ville ha snakket med media om forskningen min og utnyttet denne intense, men antagelig kortvarige oppmerksomhet verden nå har på utslippskutt og konsekvensene av klimaendringene.

Jeg er ikke i Paris på klimatoppmøtet, men hører på debattene og diskusjonene i utenlandske og norske medier, og blant kolleger og venner. Her hjemme snakker media og politikerne om det Grønne Skiftet, som for øvrig har blitt kåret som årets nyord av Språkrådet, og om en ny rapport fra Grønn Skattekommisjon.

NRKs torsdagsdebattleder Ingunn Solheim snakker om at vi skal «redde klimaet» – men det er vel ikke redde klimaet vi skal?

Vi skal sørge for at det blir et levelig klima for oss som lever på kloden – både mennesker og dyr. Vi kan risikerer å gå litt i metning tror jeg når media får fritt spillerom og blir ukritiske, upresise og sensasjonelle når de snakker om klimaendringer.

Det virker litt underlig når Frp mener at vi skal fortsette oljeboring fordi vi må betale for flyktningene som i økende grad kommer til Norge. Problemet er at fortsatt bruk av fossilt brensel vil antagelig føre til økt flyktningestrøm fordi det blir vanskelig å leve på deler av kloden.

Vi kan risikere at det grønne skifte blir like tannløst som klimakvoter. Men nå har jeg beveget meg ut av forskerrollen og inn i tanker og meninger som privatperson. Det kan være vanskelig å skille jobben som klimaforsker fra privatlivet fordi konsekvensene av klimaendringene har så stor inngripen i våre liv – enten gjennom det vi hører fra andre land og andre folk, eller det vi føler direkte på kroppen.

Det blir spennende å høre hva forhandlerne kommer fram til i Paris – men jeg tror ikke det blir det siste klimatoppmøte av denne dimensjonen verden vil se. I mellomtiden setter jeg som klimaforsker maktesløsheten til side og fortsetter med å lære mer og å forstå sammenhenger og konsekvenser.

Dette er et privilegium.


Les mer fra Grete K. Hovelsrud her.