TORSDAGSKOMMENTAR: Klimaendringer og menneskelig sikkerhet - en forskers dilemmaer

Som klimaforsker, med fokus på Arktis og nordområdene, blir jeg ofte stilt overfor reelle dilemmaer. Klimaendringene gir uante muligheter for verdiskaping i nord – fra havet, i form av fisk og andre marine dyr og organismer, og for reiselivsaktiviteter som hvalsafari, fra havbunnen i form av olje og gass og kanskje hittil ukjente organismer, fra land i form av økt matproduksjon og turisme -  og listen fortsetter. I det store og det hele, og på kort sikt vil klimaendringene være ganske positive her nord.  

Og her dukker et dilemma opp. Klimaendringene som fører til nye muligheter for oss, gir helt andre utslag og store utfordringer andre steder i verden. Det blir varmere i nord, men det gjør det også på sydlige breddegrader, noe som ikke er positivt for noen. Det blir dermed et slags moralsk dilemma det å glede seg over verdiskapningen i nordområdene, når mennesker andre steder i verden får det adskillig verre.

Vi må selvsagt ikke glemme at det engang var harde kår i Nord-Norge og i hele landet generelt, at folk klarte seg på tross av vær og klima, og det kan sies at det er velfortjent at det blir bedre og bedre nettopp på grunn av klimaendringene.

Det at mennesker andre steder på kloden blir utsatt for flom, tørke, ekstremvær, naturkatastrofer og dårlige avlinger kan, på lengre sikt, få store og uante konsekvenser for de nordlige delene av verden. Og her kommer et nytt dilemma inn mellom kortsiktig og langsiktig tenking. På kort sikt virker klimaendringene å gi muligheter, men i et langsiktig perspektiv kan vi forvente uforutsette konsekvenser av et varmere klima - for forholdet mellom nordområdene og andre deler av verden (folkeforflytninger på grunn av havnivåstigning, ødelagte avlinger som følge av tørke eller flom).

 I den siste rapporten fra FNs klimapanel er det et kapittel om menneskelig sikkerhet sett i sammenheng med klimaendringer. Ikke sikkerhetspolitikk på statlig nivå, ei heller sikkerhet til sjøs eller sikkerhet og beredskap mot katastrofer, men med utspring i oppdatert klimaforskning som tydelig viser at vi må tenke bredere og annerledes på samfunns sårbarhet og tilpasning til klimaendringer.

Det viser seg at det ikke er nok med teknologiske løsninger til klimaproblemet, men at folks verdier, kultur og identitet, ressurstilgang, deltagelse i forvaltningsprosesser, samfunnsstrukturer og geopolitiske forhold henger sammen med menneskelig sikkerhet og usikkerhet. Menneskelig sikkerhet er noe som finnes når det vitale i livet er beskyttet og folk kan leve i frihet og med verdighet. Altså et meget verdiladet begrep, som nødvendigvis vil få forskjellig innhold avhengig av hvor en bor, hva slags samfunn en lever i og hva slags jobb en har.

Det er nå vi må ta et dypdykk ned på lokalnivået – for det er her klimaendringene er tydeligst og nasjonale avgjørelser får konsekvenser for folk og sikkerhet.

Det vil være store forskjeller på hvordan, for eksempel, en grønlandsk selfanger opplever klimaendringene og sikkerheten knyttet til sitt levevis og en som kjører truck på de islagte elvene i Canada. For den grønlandske fangeren kan det være den kulturelle identiteten knyttet opp mot selfangst som trues, mens for den kanadiske truck-føreren kan det være økonomi og jobb. For begge handler det selvsagt om å leve et godt liv der de bor, under trygge og forutsigbare sosiale og økonomiske forhold.

Dette igjen krever god nasjonal styring og tilrettelegging for tilpasning. Og nå øker kompleksiteten. I utgangspunktet er en grønlandsk selfanger, eller en norsk fisker, godt tilpasset sitt miljø, og har den nødvendige kunnskapen som skal til for å opprettholde et levesett. Men det kan være at selprodukter ikke etterspørres lenger (EU boikott mot selskinn), eller at fiskeren ikke får god nok kilopris (finanskrise og svak kjøpekraft). 

Myndighetene og forvaltningsorganene spiller kan spille en rolle i å redusere sårbarheten til fiskeren og selfangeren (subsidier, tilpasning). Dette er gammelt nytt, men må nevnes fordi det legger bakteppet for hvordan vi forstår koblingen mellom klimaendringer og menneskelig sikkerhet – i dette tilfellet for selfangeren og for fiskeren.

La oss si at klimaendringene fører til redusert sjøis i fjordene hvor selfangeren fangster, eller at det kommer nye fiskearter nordover som følge av et varmere hav. Både fiskeren og selfangeren er bærere av dyptgående kunnskap og har gode forutsetninger for å kunne tilpasse seg disse endringene; selfangeren kan fiske blåkveite med garn i åpent vann og fiskeren skifter bruk tilpasset de nye artene. Men så enkelt er det selvsagt ikke – det dukker opp forvaltningsspørsmål, kvotespørsmål, spørsmål om markedstilgang, og, for noen, identitetsspørsmål: en grønlandsk fanger sa til meg en gang at selv om han nå levde av å fiske så var han selfanger innerst inne.

Klimaendringer kan skape usikkerhet for folk hvis slike endringer undergraver et levesett som er kulturelt og økonomisk verdsatt og som i tillegg sikrer stedstilhørighet. Klimaendringer fører med seg sammensatte og innviklede konsekvenser for folk og samfunn og påvirker den menneskelige sikkerheten på ulikt vis, om enn nesten usynlig.

Det er på mange måter lettere å vurdere hvordan menneskelig usikkerhet skapes i samfunn hvor det er voldelige konflikter, eller store folkeforflytninger, som igjen forsterkes gjennom klimaendringer. Men det er også finurlige og viktige sammenhenger i våre områder, og oppmerksomhet mot lokale konsekvenser, lokal forståelse av muligheter og utfordringer, og lokal og tradisjonell kunnskap må tas med i vurderingene når beslutninger tas.

Og da dukker enda et dilemma opp: hvordan skal ulike nasjonale og lokale politiske mål, ønsker og vurderinger ivaretas i utviklingen av ressursene i nordområdene? Stay tuned!