Leserinnlegg: Statsbudsjettet og avkarbonisering av samferdsel i arktiske Longyearbyen

Dersom elbilavgifter gjøres gjeldende for Svalbard, så øker prisdifferansen på fossile- og elbilkjøretøy i Longyearbyen. En forskjell som allerede eksisterer i dag i favør de fossile løsningene.

Statens avgiftssystem og virkemidler gjeldende for Svalbard er ikke tilpasset FNs bærekraftsmål. Lokaldemokratiet og staten har i dag få, om ingen tilrettelegging for å øke karbonnøytral infrastruktur, kjøretøy, skip og luftfartøy på Svalbard.

Tilrettelegging innebærer stimulering av næringslivet og innbyggere, men også rammer som begrenser, stanser bruk og omsetning av fossile løsninger.  

Det er et paradoks at staten ber innbyggere og næringsliv om å levere på klimamålene i samferdselen til-fra og i Longyearbyen, samtidig som det ikke finnes tilstrekkelig helhet i tilretteleggingen.

Det er fint med krav om økt kompetanse, tungoljeforbud, vern av arealer og ferdselsforbud på land og sjø rundt Svalbard. Dette er "harde" rammebetingelser som tvinger frem løsninger.

Men, bidrag til omstillingen der innbyggere, næringslivet, fastlandet og FoU-miljøene involveres og stimuleres til å ta i bruk bærekraftige løsninger i en medvirkende og involverende prosess, eksisterer det liten nasjonalpolitiske interesse for.  

Longyearbyen har i dag ingen plan for hvordan nasjonale mål for klimareduksjon på inntil 55 prosent i samferdselssektoren innen 2030 skal oppfylles. Og dette haster. 

Det er et skrikende behov for innfasing av bærekraftige samferdselsløsninger på kort og lang sikt. Samtidig utrede hvordan droner og autonomi bidrar til redusert klimaavtrykk og effektivisering og opprettholdelse av norsk verdiskapning og bolyst på Svalbard.

Dette kan gi positive effekter gjennom at norske mål i tilknytning til Svalbard og Nord Norge styrkes. Potensialer og anbefalinger må utredes og forelegges behandling lokalpolitisk og statlig.

En politisk behandling som vurderer, prioriterer og beslutter endelig gjennomføring. 

Nasjonalpolitiske initiativer som tilrettelegger for bruk av ressurser i en prosess som ivaretar medvirkning, involvering av det norske lokalsamfunnet i Longyearbyen og miljøer på fastlandet må etableres.

Det må hentes inn kunnskap om behov, løsninger og utvikles en anbefalt strategi.

Dagens nasjonalpolitiske styring, rammer og manglende initiativer er asymmetriske i forhold til de lokalpolitiske ambisjonene. Dermed forblir en formidabel samferdselsoppgave uløst. Gapet må lukkes gjennom lokal og nasjonal tverrfaglig samhandling.

Mens klokka tikker mot 2030 og skal ringe for oppfyllelsen av klimamål i samferdselssektoren, så uteblir en nødvendig prosess med avkarboniseringen av samferdselen.

Longyearbyen lokalstyre etablerte lokalsamfunnsplan som inkluderer bærekraft våren 2022.  Klima- miljø og energiplan og strategisk næringsplan er under utvikling. 22. mars vedtok lokalstyret sine ambisjoner for arbeidet med avkarbonisering av samferdselen.

Behovet for å kartlegge ståa og utvikle en anbefalt strategi for samferdselen ligger fast.

Tilsvarende ambisjoner finner vi i næringslivet gjennom etablering av masterplan for reiselivet på Svalbard, ønske om hurtigladestasjoner i Longyearbyen, nullutslippsskip mv. Forskningen står klar til å hjelpe Longyearbyen med transformasjonen.

De lokalpolitiske ambisjonene må tilføres kraft gjennom nasjonalpolitiske ambisjoner, slik at det utvikles felles ambisjoner som grunnlag for det videre arbeidet.

Dette krever koordinering, involvering, planer og ressurser som inkluderer og involverer målgruppene. Dette må nasjonale politikere ha ambisjoner og visjoner for. 

Felles ambisjoner er mulig å realisere. I dag går nasjonal politikk i motsatt retning eller bryr seg lite.

Dermed fortsetter fossil samferdsel å utvikle seg og samtidig pumpe ut klimautslipp, samtidig som rammer for å innføre «smarte løsninger» som er rasjonelle og effektive eksisterer.  

Stortinget og regjeringen har ansvar for at utviklingen går riktig vei på Svalbard.

Lokale forskrifter som øker avgifter og begrenser bruk av fossil samferdsel må utvikles sammen med stimuleringstiltak ovenfor Longyearbyen lokalstyre, næringslivet, FoU-miljøene og samfunnet.

Fond og programområder som tilrettelegger for omstillingen og bidrar til å utvikle/implementere ny teknologi, velprøvde og nye løsninger må etterspørres og realiseres.   

Tiden er moden for kartlegging av hvor alle skoene trykker (behov) og utvikling av anbefalte strategier, verktøy og konsepter der visjonen gjerne kan ropes høyt både lokalt og nasjonalt.

«Longyearbyen – nullutslippssamfunnet – 2050».

Fakta:

• Kjøretøyparken i Longyearbyen består av ca. 1.200 fossile biler, busser og lastebiler
• 4.000 fossile snøskutere
• Mellom 5-10 flyankomster/avganger pr uke på konvensjonelt drivstoff
• 400-600 anløp årlig over Longyearbyen havn (på diesel)

Det er store oppgaver som mangler avtrykk i statsbudsjettet. Et samfunn som skal omstilles og utvikles i en bærekraftig retning i et av de mest sårbare stedene i verden.