Arne O. Holm mener Å sanksjonere vennskap er en dårlig ide

Tromsø kommune har nærmest uten diskusjon vedtatt å bryte sine vennskapsavtaler med tre russiske byer. De gjør det, sier ordfører Gunnar Wilhelmsen, for å markere alvoret. Samtidig oppfordrer han andre nordnorske byer og kommuner til å gjøre det samme.

Mens de felles vestlige sanksjoner mot Russland har som overordnet mål å ramme det russiske regimet, skal altså nordnorske kommuner gå i bresjen for å markere avstand til det som først og sist er et folk-til-samarbeid mellom Norge og Russland.

Skal ramme regimet

Det ligger helt åpenbart et ærlig og redelig behov for å markere avstand til Russland og støtte til det ukrainske folk til grunn for bruddet mellom Tromsø kommune og deres tidligere venner i Murmansk, Arkhangelsk og Nadym.

Men før flere nordnorske kommuner lar seg inspirere av Tromsø, bør de skule til hvordan det vestlige sanksjonsregimet forsøker å skille mellom makthaverne og det russiske folk.

Samarbeidet mellom utdannings- og kulturinstitusjoner er sanksjonert, mens samarbeidet forskere og kunstnere opprettholdes. Det er et tydelig skille som gir oss mulighet til å støtte russiske opposisjonelle samtidig som vi som demokratier gis mulighet til å argumentere for våre verdier i møtet med en sensurert og nasjonalistisk virkelighet på andre siden av grensen.

Nyansene, om man vil, bidrar også til å ivareta verdigheten og integriteten til russere bosatt utenfor Russland, som i Norge. Motsatt vil en stigmatisering av russere som folk bidra til å underbygge Vladimir Putins fortelling om et vesten som hater det russiske folk.

Krevende øvelse

Det er en vanskelig og krevende øvelse fordi et slikt syn skal kombineres med en massiv og urokkelig støtte til det ukrainske folk, både det personlige plan, men også gjennom sanksjoner og ved hjelp av våpen.

En av de mest forslitte fortellingene om nordlendinger etter Russlands angrep på Ukraina er historien om vår naivitet. Den gjentas i diskusjonen om minnesmerker. Den brukes når påståtte spioner arresteres i Tromsø, når havner skal stenges eller som nå, når oppgjøret med våre vennskapsbyer i Russland skal tas.

Vi skal stå i den diskusjonen, også når den fortelles av mennesker fylt av etterpåklokskapens klare lys.

Men det må være lov å snu påstanden når det å bryte vennskapsavtaler med det russiske folk holdes fram som et eksempel på at vi omsider har skjønt alvoret i Putins brutale regime.

Vennskapsavtalene med nordmenn og russere ble lagt på is allerede i 2014. Der lå avtalene godt, også som en politisk markering. Det er naivt å tro at det å hente dem ut av fryseren for å kaste dem på søppeldynga vil gjøre inntrykk på Putin.

Åpne kanaler

Kanskje kan vennskapsavtalene i stedet brukes som en kanal for å gi klart uttrykk for vår motstand mot krigen og vår støtte til det som finnes av synlig og usynlig motstand mot regimet, et regime hvis fremste mål er å stenge sitt folks adgang til korrekt informasjon om krigen.

Det står selvfølgelig enhver kommune fritt å velge seg sanksjoner som er annerledes eller går lengre enn de nasjonale restriksjonene. Men i tråd med våre demokratiske idealer bør de komme som et resultat av grundige diskusjoner om hvordan vi best fremmer våre verdier inn i et stadig mer isolert diktatur.

Også fordi Norge fortsatt vil grense til Russland den dagen krigen måtte ta slutt.