Arne O. Holm mener Når fortellingene om krigen spriker krever det mer av oss og Jonas

Statsministeren har utvilsomt rett i sin beskrivelse. Hovedbudskapet handlet om et Russland som trenger seg inn i Norge gjennom det som kalles hybrid krigføring. Det handler om frykt for angrep på kritisk infrastruktur, som olje- og gassinstallasjoner til sjøs og på land.

Det handler om russere som ved hjelp av droner kanskje spionerer på norsk jord. Det handler i ytterste konsekvens om bevegelser i Russlands store våpenarsenal ikke langt fra grensa mot Øst-Finnmark.

En vanskelig balansegang

Beskrivelsene skal både berolige oss, men også gjøre oss oppmerksom på farer som truer. Det er en vanskelig balansegang.

Og jeg er ikke sikker på om myndighetene lykkes. Akkurat nå framstår droner som et av de viktigste virkemidlene fra russiske borgere. Sju russere satt på et tidspunkt i arrestert i Norge for å ha filmet og fotografert ulovlig. Store ressurser settes inn for å overvåke dronetrafikken.

Dronene beskrives som instrument til kartlegging, men også som et virkemiddel for å skape uro i befolkningen.

Dette er ikke myndighetenes største problem, men i all sin enkelthet og dramatikk blir dette bildet på en aggressiv hybridkrig.

Så effektivt er budskapet, at Vest politidistrikt forleden rykket ut og ba om færre droneobservasjoner. Da hadde de fått 42 meldinger på ett døgn. I løpet av de siste dagene er de fleste russiske dronepilotene løslatt fra varetekt. Det må bety at politiet mener de faktisk var turister, slik de selv hevdet, og ikke spioner.

Tilbake til normalen

Mens Jonas Gahr Støre holdt pressekonferanse ga etterretningssjef Nils Andreas Stensønes et intervju i VG. Også hans budskap er dypt alvorlig, men han setter samtidig dagens situasjon inn i en interessant historisk sammenheng:

– Etter invasjonen av Ukraina så vi en lavere aktivitet i etterretningstrusselen mot Norge, men den har tatt seg opp igjen. Vi er tilbake til der vi var før krigen, sa Stensønes.

Det betyr ikke at situasjonen ikke krever en enorm overvåkenhet fra etterretningstjenesten og andre. Det betyr bare at vi er i et politisk og etterretningsmessig område som er velkjent for norske myndigheter.

Også når vi reiser inn i Øst-Finnmark ser vi hvor vanskelig kommunikasjonen mellom myndighetene og sivilbefolkningen er. Den svært erfarne politimesteren i Finnmark, Ellen Katrine Hætta, møtte motbør både fra politikere og næringsliv da hun forleden lot seg intervjue av Dagens Næringsliv.

Utfordringen, tror jeg, var at Hætta både uttalte seg med profesjonell tydelighet om sikkerhetstrusselen fra Russland, men samtidig beveget seg inn i et politisk landskap når hun ville stenge fiskerihavnene i Finnmark for russiske fiskebåter. Hun ville altså gå lengre enn det regjeringen mente det var grunn til.

Opprør i nord

Det reagerte folk i Øst-Finnmark på. De reagerte fordi nedbygging av fiskemottak og verftsindustri ville bety et øyeblikkelig fall i folketallet både i Kirkenes og andre steder i øst. Det er et næringspolitisk argument som også tar opp i seg den sikkerhetspolitiske verdien av en sterk befolkning på grensa til Russland.

I et ferskt intervju med High North News understreker politimesteren at hun deler «bekymringen for det sivile avtrykket i nord».

Illustrerende for situasjonen i Øst-Finnmark er at selv politimesteren sliter med rekrutteringen til en etat som helt åpenbart står overfor mer krevende og kompliserte oppgaver i tida framover.

Det er avgjørende viktig for situasjonen på grensa mot Russland at myndighetene og lokalbefolkningen har en mest mulig lik forståelse av virkeligheten.

Ut å møte folket

Regjeringen sliter med oppslutning for tida. Motsatt av da Erna Solberg ledet an i kampen mot korona, klarer ikke Jonas Gahr Støre å samle oppslutning i en krise med større farepotensiale.

Det betyr ikke at regjeringen ikke gjør en god jobb både nasjonalt og internasjonalt i alle krigens fasetter. Men den klarer åpenbart ikke å formidle budskapet verken fra krevende internasjonale møter om energikrisa, eller den formidable kapasiteten som nå bygges opp for å møte ulike utfordringer fra Russland.

På et seminar i Kirkenes i forrige uke beskrev den anerkjent russlandsforskeren Julie Wilhelmsen utfordringene slik:

– Aldri har det vært vanskeligere og viktigere å bedømme Russland.

Hun pekte på en russlandsforskning som er politisert, og hvor forskerne sliter med å ivareta et flerdimensjonalt blikk.

Vi er mange som sliter med det samme.

Kanskje burde Jonas Gahr Støre hente en lærdom fra pandemien. Mens den var på sitt mest usikre avholdt regjeringen hyppige pressekonferanser. Det tror jeg hadde vært klokt også i dagens situasjon. Den gang som nå handler det om å balansere bekymring og beroligelse i møtet med befolkningen.

Det er stor forskjell på å bo i Oslo eller Øst-Finnmark. Krigen har økt forskjellen dramatisk. Også det er et viktig budskap som må speiles i myndighetenes kommunikasjon til oss som bor i nord, men ikke minst fra oss som bor i nord til myndighetene.