Arne O. Holm mener: Om skatteflyktninger til Sveits og flukten fra Finnmark

Jeg tenker på dette mens jeg leser rørende rapporter fra nordmenn i Sveits. Ei svak norsk krone har gjort hverdagen vanskeligere for utflyttede nordmenn. For et par år siden, da flyktningestrømmen skjøt fart, fikk man en sveitsisk franc for drøye ni norske kroner. Nå koster den samme francen 12,40 kroner.

Men det tynger

Sånt svir. Men som Jens Rugseth sier til Dagens Næringsliv, han fyller fortsatt full tank og spiser poteter til middag.

– Men det tynger, legger han til.

De fleste av de utflyttede har verdier og inntekter i norske kroner. Derfor fortsetter altså den norske regjeringen å plage dem. Nå ved aktivt, skal vi tro påstandene, å svekke den norske krona.

Nissen følger med på lasset.

At dette ikke er hele historien, at en svak kronekurs gir økte eksportinntekter, og dermed større formuer for mange av de utflyttede, skal jeg la ligge.

Men de har mer i vente. Et av ankepunktene mot norsk skattepolitikk, som motiverte flukten, var uforutsigbarhet. Det var tilsynelatende umulig å planlegge i Norge, selv for de som hadde råd til et koppel av skatteplanleggere.

Det skulle vise seg å ikke være et særnorskt fenomen.

Ny arveskatt i Sveits

I Sveits skal det snart holdes folkeavstemning om en ny arveskatt på 50 prosent av formuer på over 600 millioner kroner. Pengene skal brukes på klimatiltak, og rammer bare de aller rikeste. 

Norge, landet de flyktet fra, har avskaffet arveskatt. Formuene følger slekters gang. Ikke nødvendigvis et klokt grep, verken økonomisk eller fordelingsmessig, men like fullt fjernet. I stedet har Norge en marginal formueskatt, selv om støyen fra utflyttede nordmenn får den til å framstå som et overlagt økonomisk drapsforsøk.

Hva skal man da kalle en arveavgift på 50 prosent?

Det blir ikke enkelt

Jeg er ganske sikker på at kobbelet av skatteadvokater er i full gang med å planlegge nye fluktruter. Ikke at det blir enkelt. Også i Storbritannia, ei annen nødhavn for superrike flyktninger, strammes det til. En lov fra 1799 har helt fram til nå gitt skatteamnesti for såkalte superrike utlendinger i England. Det blir det nå slutt på.

Så uforutsigbar og brutal kan verden være. 

Men nye fluktruter vil dukke opp, tvunget fram av en ekstrem motvilje mot å innrette seg etter fellesskapets regler, og i stedet farte verden rundt på jakt etter trygge skattehimmeler.

Og da er vi tilbake i Finnmark, hvor flukten mot sør er på nivå med flukten til skatteparadis.  

Både i et sikkerhetspolitisk og ressursmessig perspektiv er det et større problem for Norge at vårt nordligste fylke tømmes for folk, enn at noen kommuner lenger sør må justere kommuneøkonomien med noen desimaler. Ganske særlig i en situasjon hvor et av Nord-Norges naboland fører en brutal krig mot et annet naboland.

Det blir kanskje vanskeligere å sy sammen et kommunebudsjett i Asker og Bærum hvis de rikeste stikker.

Langt fra perfekt

Men for hver finnmarking som flytter, blir det vanskeligere å bevare norsk forsvarsevne.

Og for hver ansatt som velger å pendle framfor bosette seg i nord, enten det er innenfor olje- og gass, fiskeri eller forsvar, svekkes kommunebudsjettene, fordi skatten går til andre kommuner. Omtrent som til Sveits i stedet for Asker og Bærum.

Norsk skattepolitikk er langt fra perfekt. Heller ikke innretningen på formuesskatten.

Men det hjelper verken norsk økonomi eller norsk sikkerhetspolitikk at diskusjonen druknes av kakofonien fra skatteflyktninger som vil bestemme over norsk økonomi, også etter at de har flyttet ut av gutterommet.