Arne O. Holm mener Nordområdene flyttes fra sin utenrikspolitiske vugge og inn i kommunale eldreboliger
Fra talerstolen på UiT går sier Støre, ikke uventet, alle de rette tingene. Det er knapt en nyhet. Det er som forventet. En forventning han selv har skapt. (Foto: Kaja Schill Godager/ Statsministerens kontor)
Kommentar: En av Solberg-regjeringens mest synlige nordområdesatsinger var subsidieringen av rike nordmenn som ville flytte til Bø i Vesterålen for å spare skatt. Forleden forlot skilegenden Bjørn Dæhlie Nord-Norge for å flytte både seg selv og pengene til Sveits. I bytte fikk vi statsminister Jonas Gahr Støre, med ganske andre visjoner for nordområdene.
Jonas Gahr Støre har gjort det til et gjenkjennelig varemerke å entre talerstolen ved UiT - Norges arktiske universitet, i Tromsø. Herfra har han med ujevne mellomrom siden 2005 analysert og kommentert utviklingen i nord.
Han har gjort det med kløkt og kunnskap gjennom en periode hvor både geografi og politikk har endret seg ganske så fundamentalt.
Støre kjenner Nord-Norge
Gårsdagens tale var ikke noe unntak. Få nasjonale politikere kjenner Nord-Norge bedre enn Støre. Enda færre er i stand til å skape entusiasme og stolthet over å høre til i nord, slik Jonas Gahr Støre gjør.
Han er involverende og inkluderende, og i stand til å bygge broer både nasjonalt og internasjonalt, til nord.
I rask rekkefølge var han i sin tale torsdag innom sine egne forventninger til den nordnorske energiregionen, han snakket om infrastruktur, om helse, om mat og om nord som fredsprosjekt.
Også Bjørn Dæhlie skapte nasjonale forventninger.
Ikke minst var Støre opptatt av å peke på hvordan privat kapital i tida framover skal bygge Nord-Norge. Ikke for å spare skatt, slik de som lot som de flyttet til Bø i Vesterålen ville, men fordi avkastningen på investert kapital vil være høyere i nord enn andre steder i Norge og andre land.
Så forstår også Jonas Gahr Støre at premisset for å lykkes langs de fem hovedlinjene han trakk fram, er at folk vil bo i nord. Det gjelder både den industrielle utviklingen, det gjelder behovet for kompetanse, og det gjelder framfor alt av sikkerhetspolitiske grunner.
Jonas Gahr Støres store utfordring er at ambisjonene hans kommer halsende etter et akselererende fall i folketallet, og en eskalering av den sikkerhetspolitiske konfrontasjonen mellom Norge som Nato-medlem og vår russiske nabo.
Disse forholdene henger, som Støre flere ganger understreket, sammen. Et synkende folketall, særlig i Finnmark, svekker norsk sikkerhetspolitikk mer enn militære investeringer klarer å oppveie.
Statsministerens beskrivelse av problemene er presise. Løsningene håpefulle og diffuse.
Nord-Norge har i årtier blitt beskrevet som mulighetenes landsdel.
Over tid har mange muligheter forblitt akkurat det, og bare det.
– Vi kan ikke bestemme hvor folk skal bo, sa Støre.
Det har han rett i.
De rike vil bo Sveits
Da Bø kommune fikk hjelp av den forrige regjeringen til å kutte i formuesskatten, trodde de det ville være avgjørende for hvor folk ville bo. Det hadde de for så vidt rett i. De rikeste vil gjerne bo i Sveits.
Kanskje har Vedum brukt opp pengene på å kjøre i revers.
Støre sier altså, ikke uventet, alle de rette tingene. Det er knapt en nyhet. Det er som forventet. En forventning han selv har skapt.
Slik Bjørn Dæhlie skapte nasjonale forventninger før han ble skatteflyktning.
Det nye er at den framtidige nordområdepolitikken skal formes gjennom ei stortingsmelding om distriktspolitikk. Med Senterpartiet kraftig til stede i regjeringen en kanskje ikke helt uventet politisk saltomortale. Nordområdepolitikken har forlatt sin utenrikspolitiske vugge og flyttet inn i den kommunale eldreboligen. Der kommune- og fylkesgrenser betyr mer enn internasjonalt samarbeid.
Jonas Gahr Støre henviste til en rekke av sine fagstatsråder, de fleste, om ikke alle, fra sitt eget parti, da han beskrev framtidige grep i nord. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum og hans betydning ble ikke nevnt.
Kanskje har Vedum allerede brukt opp pengene sine på strømtiltak og reversering av politiske reformer. Dypest sett handler det om at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum har en helt forskjellig tilnærming til forståelsen av nordområdene. For SP handler det ifølge partiprogrammet om tradisjonell distriktspolitikk, mens Støre setter nord inn i en internasjonal kontekst.
Og det er der nord hører hjemme.
Tomrom på grensa
Derfor handlet Støres nordområdetale om sikkerhetspolitikk, om internasjonale avtaler og om internasjonale investeringer i nordnorsk næringsliv. Han understreket betydningen av EØS. Ikke som et problem, slik regjeringspartneren ser det, men som en løsning.
Jonas Gahr Støres tale var en eneste lang begrunnelse for hvorfor nordområdepolitikk er noe ganske annet enn distriktspolitikk, men konkluderer likevel med at løsningene skal komme i ei stortingsmelding om nettopp det, distriktspolitikk.
Selv oppsummerer Støre utfordringen slik i et intervju med High North News:
– Vi kan ikke ha et tomt rom på grensa til Russland og Arktis.
Nei, vi kan ikke det. Ikke av hensyn til Finnmark, men av hensyn til nasjonen.
