Arne O. Holm mener Når du er ferdig i USA, Jonas, er du velkommen nordover

Også her lurer man for tida på hvordan vårt forhold til Russland skal forstås.

Ikke siden 1960-tallet, da amerikanske og sovjetiske kanonmunninger pekte mot hverandre på grensa mellom Øst- og Vest-Berlin, har Europa stått overfor en større militær krise. Da Berlinmuren senere, i november 1989, ble revet, avblåste vi den kalde krigen og startet for alvor fredssamarbeidet mellom øst og vest.

Når våpnene snakker

I 1993, for å fortsette i det historiske sporet, ble Barentssamarbeidet etablert. I en statusrapport på regjeringens egne hjemmesider, oppdatert så seint som i september i fjor, karakteriseres dette «som en viktig plattform for samarbeid med Russland på en rekke områder».

Så kom Ukraina-krisa, og vi er tilbake til en situasjon preget av alt annet enn tillit. Våpnene snakker på vegne av Russland og 30 Nato-land. Om det pågående diplomatiet bare forsinker eller faktisk forhindrer en væpnet konflikt, vet ingen av oss.

Vi kan klamre oss til håpet.

Gjennom flere reportasjer i High North News har vi i det siste dokumentert hvordan Ukraina-konflikten også griper inn i vår egen hverdag. Det er tross alt i nord vi grenser mot Russland. Forskeren Ina Holst Pedersen ved Sjøkrigsskolen i Bergen beskrev forleden hvordan også den russiske Nordflåten mobiliseres for å sette ytterligere press på Nato og USA.

Fem russiske krigsskip har nettopp seilt langs norskekysten, og da den russiske og amerikanske utenriksministeren for kort tid siden møtte hverandre, tok to russiske bombefly av med retning Franz Josef Land.

Det er viktig å understreke at alt dette skjer innenfor gjeldende rett og som en del av en militærøvelse.

I mars og april gjennomføres den største norskledede militærøvelsen siden 1980-tallet. Til sammen 35.000 soldater fra 26 land skal trene sammen på norsk jord.

Klamrer oss til historien

Ingen i Norge født etter 1960 har et personlig forhold til varm krig. Det utgjør røflig 85 prosent av Norges befolkning. Mange av disse bor i Nord-Norge. Der klamrer vi oss til gjengjeld til en empiri som forteller om ei fredelig grense mellom Norge og Russland.

Den skal vi holde fast i, samtidig som vi kan konstatere at et folkelig samarbeid som det har tatt 30 år å bygge opp, er i ferd med å miste sitt fotfeste. Godt hjulpet av stengte pandemigrenser, mister vi menneskene bak generalens mobilisering av militær makt av syne.

Det skjer samtidig som vårt viktigste forsvarsverk, menneskene som bor i nord, forlater landsdelen i høyt tempo. Det er prisen for å svekke sivilsamfunnet til fordel for investeringer i militært materiell.

Økonomien i vår egen grenseby, Kirkenes, er avhengig av et industrielt og næringsmessig samarbeid med Russland. Det er nok å peke på skipsverftet vegg i vegg med byens kjøpesenter.

I Kirkenes ligger også det viktige Barnetssekretariatet, selve motoren i folk-til-folk-samarbeidet.

I en debatt i NRKs program Helgemorgen sist lørdag, utfordret Kirkeneskonferansens Guro Brandshaug forsvarsminister Odd Roger Enoksen og Norges forsvarssjef Eirik Kristoffersen langs disse linjene. Hverken Enoksen eller Kristoffersen har eller har tatt kontakt med sine russiske motparter.

Et sjeldent innblikk

Møtet i Helgemorgen ga likevel et sjeldent innblikk i hvordan våre myndigheter, både sivilt og militært, tenker om nordområdenes rolle i den pågående konflikten rundt Ukraina.

Men vi trenger en bredere og mer åpen debatt om den sikkerhetspolitiske situasjonen i nord.

Vi trenger å bli involvert.

Jonas Gahr Støre er en statsminister med solid innsikt i nordområdene og vårt forhold til Russland. Han er også den første statsministeren på mange tiår som har advart mot krig i Europa. Det gjorde han allerede i sin nyttårstale, som en slags hale til en politisk fortelling om pandemi og strømpriser.

Når han er ferdig med den nødvendige voksenopplæringen i Det hvite hus, bør han derfor reise nordover.

For å informere.

Og for å bli informert.