Arne O. Holm mener Det ser ut som et forslag fra en fyllefest i Downing Street 10

I jakten på politiske løsninger for å nå klimamålene, finnes det forslag så faglig svakt begrunnet at de i likhet med Boris Johnsens rådgivere knapt klarer å stå på egne bein.

Et av disse forslagene handler om å oppheve de siste tiårenes mest vellykkede miljøtiltak, varig vern av noen av våre mest verdifulle vassdrag.

Vi trenger ikke strømmen

Ikke fordi vi trenger strømmen som kan produseres i disse elvene, men fordi vi kan bruke strømmen til en gigantisk grønnvasking av vårt eget, nasjonale klimaregnskap. Energien fra vernede vassdrag skal brukes til å elektrifisere produksjonen av norsk olje og gass.

I dag produseres energien på plattformene i turbiner drevet av gass. Ved å strekke gedigne strømkabler laget av mineraler nødvendig for det grønne skiftet, fra de vernede vassdragene ut til plattformene, reduseres våre egne CO2-utslipp og vår egen dårlige samvittighet.

De globale utslippene forblir omtrent de samme enten gassen brennes i Norge eller Tyskland.

Både i Norge og internasjonalt markerte utbyggingen av Altaelva i Finnmark på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet er skille i miljøpolitikken. Den daværende norske miljøvernminister, Gro Harlem Brundtland, sa ja til utbygging av Altaelva, et brutalt inngrep både i naturen og i urfolksinteresser.

Senere ble Brundtland norsk statsminister og plastret såret som aldri ville gro med et storstilt vern av norske vassdrag.

Grønnvasking

Siden utbyggingen av Altaelva er nesten 300 vassdrag i Norge vernet mot kraftutbygging. Bak hvert eneste vedtak ligger en grundig, langsiktig politisk vurdering. Målet var å forhindre en klattvis nedbygging av norsk natur basert på kortsiktige politiske løsninger.

Det siste tilskuddet til verneplanen ble vedtatt så sent som i 2009.

Når det nå viser seg at det er for lite ren norsk energi til å grønnvaske det norske klimaregnskapet, finner et mulig politisk flertall en løsning i de vernede vassdragene. Langsiktigheten som preget vernevedtakene, er dermed redusert til et drøyt tiår.

Kraftoverskuddet som gjorde det mulig å tenke seg en slik grønnvasking, er redusert til et framtidig kraftunderskudd. Elektrifisering av norsk sokkel vil føre til en kraftig økning i strømprisene, som igjen fører til at norsk kraftkrevende industri mister sitt fortrinn i form av lave strømpriser. Såkalte vanlige folk må innom sosialkontoret for å betale sine strømregninger.

Lys og varme blir eksklusive goder fordi strømmen vi trenger i stedet sendes rett til havs for å tilfredsstille en politisk sminkeoperasjon.

Enormt press

Ikke bare ren energi, men alle råvarer som skal bidra til det grønne skiftet, er for tida under et enormt press fra ulike aktører. Når Tesla for kort tid siden sikret seg 80 prosent av produksjonen i en av verdens største grafittgruver i Mosambik, viser det hvordan ulike aktører posisjonerer seg.

Mer enn noen gang trenger vi derfor politikere som tør å tenke langsiktig.

Man kan være uenig om hvor lenge verden skal fortsette å produsere olje og gass, også fordi industrien er et viktig kompetansesenter for omstilling til et lavutslippssamfunn. De aller fleste erkjenner likevel at olje og gass på sikt må og skal fases ut for å redde kloden.

Norge har alle muligheter til å bidra til å redusere det totale utslippet av klimagasser. Det gjør vi ikke ved å bruke vårt viktigste fortrinn, ren energi, til å produsere olje og gass.

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd ideen var klekket ut under et arbeidsmøte i Downing Street nummer 10.