Næringen NHO glemte

Årets Arctic Frontiers Business som arrangeres 20. – 21. januar, har fokus på drivere for industriell virksomhet i nord, for nordnorske aktører og for næringssamarbeid på tvers av landegrensene i Arktis. Dette er særlig relevant for mineralnæringen.

Med dagens situasjon i olje- og gassnæringen er det maktpåliggende at vi styrker den landbaserte industrien. Mineral- og bergverknæringen er da også av dagens regjering vurdert som en næring med vekstpotensial som skal være fokus for en målrettet satsning i følge nordområdemeldingen nordkloden 2014.

Europa forbruker 20 prosent av verdens malm og mineraler, men produserer bare 3-4 prosent. Barentsregionen er et av de svært få områdene i Europa hvor det er potensial for å finne, utvikle og drive nye forekomster.
Professor i Malmgeologi ved Luleå tekniske universitet, P. Weihed sier:  «De nordliga områderna i Norge, Sverige, Finland och nordvästra Ryssland är i en klass för sig på den europeiska kontinenten när det gäller mineral- och metallresurser. Det ger regionen en väldig potential när efterfrågan ökar globalt, från t ex Kina". 

NHOs årskonferanse, #7millioner, satte fokus på hvordan Norge skal møte en stor befolkningsvekst spesielt i byområdene.

NHOs svar er større kommuner og utbygging av infrastruktur – først og fremst i byområdene.  Jeg savnet imidlertid fokus på utviklingen av viktige eksportnæringer utenom petroleumsbransjen, og ikke minst næringer som kan bidra til vår egen infrastrukturutvikling. Her peker mineralnæring seg ut som en enestående mulighet for Norge – og burde som næring hatt en mye mer sentral plass i vår nasjonale nordområdepolitikk. 

Når vi bygger infrastruktur vil vi også i det nasjonale markedet se en økt etterspørsel etter stål, jern, silisium, aluminium og andre metaller og følgelig vil behovet for mineraler øke. Det vil også etterspørselen etter pukk, betong og sement. Norsk fastlandsindustri kan spille en viktig rolle i å bygge framtidas Norge og Europa. Men dette forutsetter at næringen prioriteres og at man diskuterer driverne for en slik utvikling. Om mineralnæringen var glemt og gjemt på NHOs årskonferanse sist uke, er det desto mer gledelig at den er i hovedfokus på neste ukes Arctic Frontiers Business.

Fra ord og til handling

Hvordan kan så den målrettede satsningen regjeringen bebuder på mineralnæringen se ut i vårt nordområdeperspektiv?

Den norske grunnen skjuler i følge NGU mineralske verdier for 1.500 milliarder kroner. Utvinning av disse mineralene sikrer Norge nødvendige inntekter for å klare den norske velferdsstatens fremtidige utfordringer.
 Samtidig skapes nye eksportnæringer. I praksis betyr dette muligheter, ikke minst for lokalsamfunnene hvor mineralene er. Mineralnæringen er en langsiktig tilstedeværende distriktsnæring som representerer arbeidsplasser og kompetanse i generasjoner, og ikke minst vil den alltid befinne seg der ressursene er. 

En voksende mineralnæring krever fokus på næringspolitikk, sysselsetting og kompetanse – og infrastrukturutvikling. Fremtiden i næringen handler også om innovasjon, forskning og utdanning. I tillegg må vi sikre dagens næring og bidra til å utvikle nye større selskaper med gjennomslagskraft i eksportmarkeder.

Lokomotiver i nord

To store bergverksbedrifter innenfor mineralnæringen er lokalisert i nord, Store Norske og Rana Gruber, begge norskeide.  Eksisterende næring må videreutvikles som lokomotiver for å trekke norsk mineralnæring inn i framtida. Fjernes lokomotivene, blir det liten kraft bak mineralstrategi- og satsing.

La oss starte lengst nord. Store Norske Kullkompani er en viktig bærebjelke i Svalbardøkonomien. Med 100 års industriell erfaring på 78 grader nord er selskapet ledende på arktisk kompetanse. Store Norske står direkte og indirekte for en tredjedel av sysselsettingen og nær halvparten av verdiskapingen på Svalbard. Nå har sviktende kullpriser i det globale markedet påført Store Norske store produksjonsmessige endringer og et sterkt fokus på utvikling. Dette er noe norske myndigheter kan måtte ta stilling til og det må foretas en beslutning om man vil gi støtte til en slik prosess.

Videre utvikling av Store Norske, ett av få norskeide kompetansebedrifter innenfor et næringsfelt som vil øke i betydning for nordområdene, bør støttes. Det er ikke et ja til energikull, men et ja til klok ressursforvaltning og utnytting av arktisk kompetanse Det er samtidig et ja til utvikling av kullkvaliteter til industrielle og andre formål uten andre alternativer. Kull er innsatsfaktor for å produsere silisiummetall, råstoff som anvendes både i produksjon av solceller og all datahukommelse. Kull inngår også i jern- og stålproduksjon. De fleste skjønner at det ikke er mulig å satse på jernbane uten jern. Kull er også nødvendig for smelte aluminium, som det blant annet er i moderne vindturbiner. Da kull inngår i produkter verden etterspør, og er en del av klimavennlige produksjonskjeder, kan Store Norske, som andre deler av næringen, bidra også til klimaløsninger.   

For det er generelt verd å merke seg at vår mineralnæring og fastlandsindustri er i fremste rekke på gjenvinning og miljøteknologi i følge Enova og Norsk industri. 

Noe annet man bør si ja til er et jernbaneløft for Rana Gruber. Rana Gruber har 420 sysselsatte og en omsetning og eksport på 1 mrd. kroner. For tiden er det tøffe markeder som møtes offensivt gjennom en kraftig produksjonsøkning på jernmalm.

Her kan og bør regjeringen bidra med et løft for en flaskehals for selskapet; jernbanen.  Fra gruvene ved Polarsirkelen fraktes malmen med tog på en 35 km strekning av Nordlandsbanen, til oppredning og utskiping i Mo i Rana. Det er behov for at denne jernbanen oppgraderes fra 24 til 30 tonns aksellast. Dette kan gi 50 prosent produksjonsøkning fra 5 til 7,5 millioner tonn jernmalm og øke Rana Grubers langsiktige konkurransekraft vesentlig. Prosjektet kom med i gjeldende Nasjonal transportplan under Stortingets behandling. I januar legger Jernbaneverket fram en teknisk hovedplan for oppgradering av strekningen. Det er behov for en rask beslutning, og et ja er viktig for fremtiden til et lokomotiv i vår mineralnæring.

Kompetanse

Internasjonale innovasjonsrangeringer plasserer Norge som en «moderat innovatør», under EU-gjennomsnittet og langt bak land som Finland, Sverige og Danmark (Innovation Scoreboard). Det har vært hevdet at den norske næringspolitikken, til tross for at den flagges som næringsnøytral, i praksis har vært for preget av oljesektoren, noe som har gått utover utviklingen av andre næringer i Norge. Nå svekkes inntektene fra petroleums-virksomheten markant. Professor Lene Foss ved UiT, Norges arktiske universitet, poengterer at om vi er rik på naturressurser som olje, gass, fisk og vannkraft i tillegg til mineraler, har vi en innovasjonsdreven økonomi som krever nyskapning i eksisterende næringsliv og et jevnt tilfang av nye bedrifter for at landet skal ha en positiv utvikling. Dette gjelder ikke minst i nord. Vi trenger entreprenører, som gjennom å skape ny forretningsmessig virksomhet stimulerer til økonomisk vekst, innovasjon og nye arbeidsplasser. Vi trenger også å ta vare på den kompetansen næringen selv besitter og få denne overført til nye generasjoner.

De nordnorske fylkene har en verdiskapning per innbygger som er ca midt på treet i forhold til landet for øvrig i følge Arena. Nordland gjør det best, og det er verd å merke seg at Nordland er fylket med mest landbasert industri. Da er det gledelig at handelshøgskolen ved Norges arktiske universitet, UiT har etablert et internasjonalt et masterstudium i entreprenørskap og bedriftsetablering (BCE studiet) og at det ved samme institusjon er opprettet en PhD stilling i nettopp innovasjon innenfor bergverk og mineraler. Dette er gode og relevante tiltak, la nå dette være første steg i en utvikling som tar på alvor de behovene nordnorsk næringsliv har for fremtiden.

Så trenger vi mer yrkesrelevant utdanning. KS Nord-Norge poengterer at «en av Nord-Norges største utfordringer vil være å sikre nødvendig kompetanse for fremtida.» Mineralutvikling er  både et kompetansefelt og et praksisfelt. Det må derfor, i tillegg til høyere utdanning, legges til rette for at lokal arbeidskraft på steder hvor berg- og mineralindustrien utvikles kan utdannes til bla maskinoperatører og prosessoperatører med fagbrev. Her vil samarbeid med næringslivet kunne gi gode resultater og sikre lokal relasjon mellom utdanning og arbeidsliv gjennom blant annet praksisplasser.

 

Ved å fokusere på partnerskap, samhandling og store internasjonale tiltak i nordområdene kan vi styrke felles innsats og utbytte. Derfor trenger vi den type arenaer som Arctic Frontier Business skaper og vi trenger en aktiv regjering som vil.