Arne O. Holm mener Med Russland på grensa: Galskap eller fornuft å splitte Troms og Finnmark?

Regjeringens beslutning om å oppløse Troms og Finnmark ble tatt lenge før den russiske invasjonen i Ukraina. At beslutningen revurderes i lys av dagens situasjon bør selv de mest innbitte motstandere av sammenslåingen ha forståelse for.

Ikke et splittet nord

Vi trenger mest av alt et robust nord. Et nord med tyngde bak sine politiske beslutninger og krav til nasjonale myndigheter. Ikke et splittet nord med doble sett av styringsmekanismer.

I Norge ser vi en gryende EU-debatt. Uunngåelig fordi beslutningene og tiltakene mot krigen tas uten at Norge sitter ved bordet. Debatten blir neppe noe mer enn gryende fordi Senterpartiet i regjeringen er en garantist mot norsk medlemskap.

Om noen få uker kan Finland ha bestemt seg for å søke medlemskap i Nato.

Skjer det er sannsynligheten stor for at Sverige følger etter. Det er i så fall et åpenbart brudd med den nøytralitetspolitikken som kan settes som felles overskrift på svensk og finsk sikkerhetspolitikk. Et brudd tvunget fram av krigen mot Ukraina snarere enn prinsipiell tenking.

Skulle Sverige og Finland bli medlemmer av Nato, vil det ha store konsekvenser for den sikkerhetspolitiske situasjonen i Arktis og nordområdene.

Et fortsatt fredelig nord?

Besvergelsen om det fredelige nord står i fare for å miste sin substans. Den er allerede under press, også om Finland og Sverige velger å bli stående utenfor alliansen.

Sett fra Russland vil bufferen mot Nato, Sverige og Finland, være borte. Det betyr, i alle fall så lenge Putin sitter med makten, økt russisk militær mobilisering i nordområdene.

Melder Finland seg inn i Nato, og blir tatt imot, vil Nato rulle ut allierte styrker i en helt annen grad enn i dag langs den 1343 kilometer lange grensa mellom Russland og Finland.

Det er den samme grensa som fortsetter inn i Norge. Inn i et fylke svakt befolket som en del av Troms og Finnmark fylke, og som nå skal tilbakeføres til et fylke med snaue 1,4 prosent av Norges befolkning. Det er vår sikkerhetspolitiske førstelinje mot Russland.

Og verre skal det bli ifølge tall som ble lagt fram under konferansen High North Dialogue i Bodø forleden, en konferanse som understreket de demografiske utfordringene i kontrast til behovene til et ekspansivt næringsliv.

Diskusjonene om folketall hadde det til felles med de store sikkerhetspolitiske spørsmål som preger Arktis, at ingen av løsningene lå i å etablere flere forvaltningsnivå eller krympe regionene. Det handlet snarere om å styrke og samle flere under de nasjonale og internasjonale overbygningene.

Penger løser ikke alt

Regjeringen har nok en gang skutt store pengebeløp inn i omstilling av grensebyen Kirkenes, denne gangen for bortfall av inntekter fra næringssamarbeid med Russland. Forrige gang var det som kompensasjon for nedlegging av gruvevirksomheten.

Penger alene er en lettvint løsning på ei krise som forsterkes av troen på at jo mindre og mer folketomt et fylke er, jo bedre står det rustet i en krisesituasjon. Det er få om noen synlige bevis på at pengegavene virker, verken på kort eller lang sikt.

Penger trenger følge av mennesker og politiske beslutninger for å gjøre noen som helst nytte.

Nå er krisa i Finnmark av en helt annen karakter enn stengte gruver og synkende folketall. Det er ei krise som handler om en nabo i krig med Europa.

Det er ei sikkerhetspolitisk krise som ikke løses ved å krympe det politiske handlingsrommet i nord.

Det er ei krise egnet til å revurdere politiske markeringer til fordel for sikkerhetspolitisk realisme